Norge i rødt, hvitt og blått?

Mai er en høysesong for flagg. Norske flagg som har ligget inne og vansmektet en lang og mørk vinter, har fått lufte seg jevnlig i det siste. Det liker de sikkert. Jeg liker også det, altså, jeg har bare så veldig mange ganger undret meg over fargevalget. Rødt og hvitt og blått, liksom? Hvor kom det fra? Hadde ikke denne sangen vært mye enklere å skrive, med litt andre farger? Jeg vil slå et slag for grønt! Grønt som bjørkeløvet, som gresset, som de eviggrønne bartrærne, som juletreet, osv. osv.

Jeg har tidligere røpet at brunt og grønt inngår i temafargene i livet mitt, så jeg er kanskje preget av det. Og for all del - naturen har veldig mange andre farger enn grønt. Blått og hvitt og grått og brunt, for eksempel. Brunt (eller grått) tenker jeg nok ikke på som like aktuelle flaggfarger. Det er jo en grense for hvor mange farger et flagg bør ha, og i valget mellom mange velger jeg dem jeg dem jeg syns gjør seg best, på et flagg. Hva med grønt og hvitt og blått (en litt lysere tone enn dagens, slik at den er mer lik himmelen og havet).

Men altså - dette er jo en strikkeblogg egentlig!

Garn: DROPS Baby Merino
Pinnenr: 3
Oppskrift: Trøya er en nonstoptrøye - buksa ble til av seg selv
Vekt: 47g (trøye) og 83g (bukse)

Ribbesettet er også konferansestrikk. Herved settes denne føljetongen på pause for en stund. Det kan virke som jeg har vært på veldig mange konferanser i det siste, men faktum er heller at jeg er veldig treig med å blogge. Høsten var jo bloggtørke.

Settet ble strikket i sommer. Sommeren 2012 var en terminsommer. Telefonen vibrerte stadig vekk med meldinger om at det var født små barn. Noen visste vi kjønnet på fra før, men ikke denne gangen. Heldigvis er foreldrene tilhengere av at farger er unisex, så da slapp jeg å lure så veldig før jeg gikk i gang :)

Det var enkel strikk, men dobbel ribb tar på skuldrene, så etter at jeg var ferdig med dette settet lovte jeg meg selv at jeg ikke skulle begi meg ut på like belastende konferansestrikk igjen.

Og til slutt: Bare for å ikke terge på meg altfor mange - jeg liker rødt, hvitt og blått også. Jeg digger Marius, for eksempel. Og jeg syns det norske flagget er fint, altså. Men hvor kom fargene fra?

Heldigvis falt det i smak hos mottakeren (både foreldre og datter), og jeg har sett det i bruk flere ganger. Det eneste som er litt vanskelig når man strikker på måfå, er å få trøye og bukse til å bli samme størrelse. Buksa varer nok litt lenger enn trøya denne gangen, men jeg tenker at det gjør ikke så mye.

New York, neste?

På en tur innom Pickles garnutsalg i høst en gang lå det noen restenøster med Pickles Merino Silk i en kurv. Pickles Merino Silk er et av de fineste garnene jeg vet. Mykt og glansfullt. Herlig! Jeg kunne ikke motstå fristelsen da nøstet i korall tigget om å få bli med meg hjem og bli omformet til noe til min korallkledende venninne. I mars var hun på besøk, og jeg presenterte henne for nøstet jeg hadde, og restene jeg hadde i andre farger fra tidligere prosjekter. Valget hennes falt på Hello New York-lua fra Pickles. Jeg glemte visst å nevne: Hun er NY-frelst! Og jeg er Merino Silk-frelst :) Perfekt!

Se det fine "flettemønsteret" i garnnøstet :) Hverdagsgleder!

Garn: Pickles Merino Silk
Pinnenr: 5
Oppskrift: Hello New York-lua til Pickles
Vekt: 69 g

I oppskrifta til denne lua står det at man trenger to nøster av hver farge til en lue. Smarte sjeler har allerede regnet ut at med en vekt på totalt 69 g, trenger man ikke fire nøster garn. Jeg må innrømme at jeg syns det er juks og fanteri av de ellers helt fantastiske Pickles-jentene. De legger jo ut videoer med mange tips og triks, så da kunne de vel lagt ut en video om hvordan man kan strikke med to ender fra samme nøste? Jeg strikker nesten alltid ett og ett nøste av gangen, selv om jeg strikker store prosjekter. Innbiller meg at jeg får mindre rester ved å strikke nøste for nøste.

Ellers var lua easy peasy togstrikk. Det gikk unna, kan du si. Jeg hadde bare med meg dette strikketøyet for togturen, men vi var ikke halvveis en gang før jeg var ferdig. Og det var til tross for at jeg rekte opp fellinga to ganger. Jeg hadde felt litt raskere enn oppskrifta tilsa fordi jeg var redd for å gå tom for garn, men det var det ingen grunn til!

Så til det store spørsmålet: Hvor gikk reisen? Man kommer seg dessverre ikke til New York med tog fra Trondheim. Hvis det hadde gått, hadde jeg kjøpt billett, for jeg elsker å sitte på toget og strikke og se landskapet suse forbi. Balsam for sjelen. Men nei - denne turen gikk til Oslo. Finfin by, det også!

Flere ugler

Vi har tatt en pause fra votteføljetongen. Rett og slett fordi jeg ikke har bilder - fordi jeg leverte fra meg alle uten å ta bilde av dem. Prosjekt avbilding er fremdeles pågående, men går stadig i glemmeboka enten hos meg eller mottaker eller begge, for når vi endelig møtes, vil vi jo heller prate og kose oss, enn å farte rundt og ta bilder av votter. Jaja. Jeg har flere mulige føljetonger. Som tittelen indikerer, en bitteliten ugleføljetong her. Selv om jeg tror jeg går mine egne veier, må jeg vel bare innse det: Jeg lar meg påvirke av trender. Sånn ca et år etter de fleste andre, har jeg derfor strikket en uglegenser.

Garn: DROPS Big Merino
Pinnenr: 5
Oppskrift: Owlet av Kate Davies
Vekt: 274g

Genseren er strikket i 18-24 mnd, men modellen på bildet er tre og et halvt år. Med andre ord er genseren ganske romslig for aldersgruppen den er tiltenkt, selv om den er littegrann ettersittende for hun som står modell. Fordi jeg selv hater å sprekke på midten, strikker jeg som regel litt ekstra lengde på gensere, og det gjorde jeg her også. Det kan jo være en av grunnene til at den nesten virker passelig til tre-og-et-halvt-åringen.

Dette er ypperlig konferansestrikk (ny føljetong her). Rett fram rundt og rundt i mengder, og bare noen ytterst få fletterunder til slutt, som gjør hele genseren. Perfekt! Denne ble til på to intense konferansedager. Hurra for å kombinere faglig utbytte og ferdig strikkeprodukt!

Genseren ble vakumpakket for å unngå å komme over 7cm-grensen til posten, og sendt nordover til et sted der ull er nødvendig hele året. Etter noen dager tikket følgende melding inn: "Marte, du er jo helt fantastisk! Fant i dag en pakke i postkassen som Anna (til sin store glede) fikk pakke opp. For en utrolig fin kjole! Vi ble het rørt. Og at du har strikket den selv! Helt nydelig :). Da hun etterhvert slapp taket på den, fikk vi også prøvd den på, og hun kan ha den både nå og fremover. Tusen tusen takk!"

Jeg smelter, og takker for takknemligheten! Det er virkelig en glede å strikke når man har så glade mottakere!

Hvor stort er egentlig et babyhode?

Etter diverse prosjekter har det samlet seg en anselig mengde rester av tynt merinogarn av litt forskjellige merker i lageret mitt. Jeg liker ikke å kaste rester. Rester kan som regel bli til noe. Spørsmålet er bare hva de  kan bli til. Mens mange i det siste har gitt seg i kast med restetepper inspirert av Arne og Carlos, gir jeg meg ut på litt mindre krevende prosjekter.

To djevelluer i litt ulike størrelser, lystige farger, og kanskje litt alternative kombinasjoner ble ganske fort unnagjort litt tidligere i år. Når bare jeg hadde kommet på hva jeg ville bruke restene til var det ganske fort gjort. Det som ikke var like fort gjort, var å finne ut hva som kunne brukes som modell for luene. Jeg har liksom ingen baby for hånden som kan tas fram fra skapet i passende anledninger. En tur i frukt- og grønnsaksavdelinga i nærbutikken ga likevel noen ideer til hva som kunne prøves ut:

Garn: rester av DROPS Baby Merino og Pickles Extra fine Merino
Pinnenr: 2,5 på den minste og 3 på den største
Oppskrift: Gros djevellue
Vekt: 22g (den minste) 25g (den største)

Luene er strikket med likt maskeantall, det er bare pinnetykkelsen som utgjør forskjellen i størrelse på dem. Den minste er ca nyfødt, og den største 6-12 mnd vil jeg tro. Kombinasjonen av djevelluer i glattstrikk, og striper, er helt uslåelig. De er unnagjort på et blunk! Stripene kom til etter innfallsmetoden, og det gjorde det jo bare enda mer spennende å strikke den første, for å se hvordan den kom til å utvikle seg. Nummer to ble ikke fullt så spennende, før mot slutten, når den gule tråden truet med å ta slutt før den siste maska i den siste stripa. Heldigvis viste truslene seg å være innholdsløse - det var ca 5 cm igjen med gult når lua var ferdig. Hurray!

Og altså; til tross for ulike størrelser var det issalaten som egnet seg best som modell for luene. Ganske passe i grunnen, for det heter jo et issalatHODE :) Ulempen var at jeg bare hadde ett hode. Så for å få bilde av begge luene i samme bilde, måtte jeg ty til det gamle trikset med ballonger. 

Ingen Miss

Neste par ut i votteføljetongen er kattevottene. Alle husker Postman Pat. Han hadde en svart og hvit katt, som het Miss. Men disse vottene er ingen miss, selv om de har svarte og hvite katter.

Disse ble ferdigstilt på nyåret - i anledning en bursdag i første halvdel av januar. Det er vel unødvendig å si at også disse kom litt forsinket. Jeg pleier å unnskylde meg med at dersom jeg er i gang med bursdagsgaven på bursdagen, så er det greit. I mange tilfeller er jeg ikke så langt framme en gang. Jeg har liksom bare tenkt tanken, og så tror jeg at jeg skal våkne opp til ferdig produkt en vakker dag. I noen situasjoner drømmer jeg om et program som overfører mine tanker til mønstre, og så en maskin som leser programmet og starter av seg selv. Men andre ganger tenker jeg at det tross alt er gleden ved håndstrikking som er den viktige. Ja, sånn er det! :)

Garn: PT2
Pinnenr: 3
Oppskrift: Jorid's Cat Mittens
Vekt: 53 g


Jorids oppskriftsbank hadde mye spennende å by på da jeg lette etter julegaveoppskrifter. Ikke alle innkjøpene har materialisert seg ennå. Men så langt har jeg gode erfaringer med hennes mønstre. Jeg har gått ut av mitt gode skinn, og fulgt denne oppskriften til punkt og prikke. Selvfølgelig har jeg lagt inn noen skjønnhetsfeil, men de var alle helt tilsiktet. Vottene har mange morsomme detaljer, som fiskebein på tommelen og ikke minst poteavtrykket inni hånda. Det eneste jeg har å utsette på modeller er at den ikke har tommelkile, og at den kunne hatt litt lenger mansjett. Dette kunne jeg strengt tatt lagt til selv, sier du kanskje? Men på dette tidspunktet i vottestrikkinga (joda, det var flere enn ett par bak dette - jeg er bare ikke helt kronologisk her på bloggen), hadde jeg gått over i ikke-tenke-selv-modus. Dessuten var mønsteret nederst så fint. Men neste gang skal jeg tenke selv - så blir det kanskje både mønster, lang mansjett og tommelkile!

Og bildene? Ja, jeg har bestemt meg for å følge Meretes tips om bildevariasjoner, og tatt med meg strikketøyet på reise. Disse vottene fikk være med på busstur til Sogndal (fra Bergen). Det var vakkert vintervær, og innimellom alle tunnelene, fikk jeg jammen inn litt dagslys i linsa. Hepp!

UHUUUggelig kaldt

Jula 2012 var en vottejul. Det er ikke alltid at strikkejulegavene blir like tematisk ensartet, men da jeg begynte jakten på julegaveoppskrifter i fjor høst, var det ufattelig mange votter som meldte viftet med øyenvippene. Votter er overkommelige gaver. Det tar ikke så lang tid å strikke, og i tillegg er det mange morsomme mønstre, så det blir liksom aldri kjedelig. At ulike mønstre hele tiden betyr at det heller ikke blir rutine, er en liten ulempe selvfølgelig.

Mønstervotter var likevel bevisst valgt. Ensfarga votter på tynne pinner blir litt for kjedelig når det skal hurtigstrikkes. Men med mønster må jeg alltid bare strikke en runde til. Det går på bekostning av andre gjøremål, og ikke minst av søvn, men hey - det er jo jul bare en gang i året.

Som jeg har nevnt tidligere ble julegavene i år avlevert uten avbilding først. Jeg har derfor hatt et lite prosjekt med å avbilde etter jul. Settingen for disse vottene var vintersprengkalde januar-Oslo. Det var minus 15 eller 20 (og i januar, før sola varmer, er det veldig mye). Fingrene på kamerahånda (høyre hånd) måtte varmes mot magen da fotoseansen var over. Men de bittesmå iskrystallene på hagemøblene var flotte!

Garn: PT2
Pinnenr: 2,5
Oppskrift: Queen Owl Mittens
Vekt: 62g

Jeg kunne selvfølgelig ikke følge oppskrifta helt her heller. Som nevnt er jo mønstervotter (særlig av denne typen) litt krevende siden det aldri blir rutine. Så for å ha litt avslapping, strikket jeg rutemønster på baksida i stedet for å strikke to hele uglevotter. Vrangborden ble også lagt til av meg. Jeg vil helst at det ikke skal være sprekk mellom jakkeermet og votten, så det er best når votten dekker håndleddet tett.
Tommelkile ble improvisert fram, og selv om jeg strikket vottene rett etter hverandre husket jeg selvfølgelig ikke helt hvordan jeg hadde gjort det. Det resulterte i noen ulikheter mellom vottene. Det er straffen for ikke å følge oppskrifta, og ikke å gidde å notere underveis hva som er endringene. Men jeg velger å tenke at det er sjarmerende med litt ulike votter - det er om ikke annet, så i alle fall et bevis på at de er håndstrikka.

Bortsett fra dette iherdige forsøket på å overbevise meg selv om at det er bra med to ulike votter, er jeg fornøyd med endringene jeg gjorde. En ting jeg ikke er så fornøyd med, er at jeg ikke hadde fantasi til å skrive UHU øverst på venstre vott istedet for HOOT. Norske ugler sier da UHU. HOOT er i beste fall lyden fra en skipsfløyte i mitt vokabular. Ærlig talt, Marte! ;)

Silkeføre

En god venninne fylte 30 for en god stund siden. Med meg er det slik at det de gode gaveideene gjerne dukker opp i etterkant av bursdagen. Slik var det også denne gang. Jeg gikk med en fornemmelse av at det var noe jeg hadde lyst til å strikke. Men jeg fant ikke ut hva det var. Men så, etter en del tilsynelatende ørkesløs nettvandring, dannet det seg et klarere bilde av hva det kunne være. Da var selvfølgelig bursdagen forbi for lenge siden. Men heldigvis var det ingenting som tydet på at dagen skulle feires ennå, så jeg hadde ikke dårlig tid. Et drøyt halvår etter bursdagen gikk jeg til innkjøp av garn. Tanken om at dette kunne bli en ett års forskutt 30-årsgave var født. En glimrende idé!

Garn: DROPS Baby Merino og Pickles Silk Mohair
Pinnenr: 4 og 4,5
Oppskrift: Pickles' Hipp Vinterhagejakke
Vekt: 267 g

Makan til silkemyk jakke! Glatt babymerino fra Drops og silke og mohair fra Pickles er en uslåelig kombinasjon. Jakka var morsom å strikke med striper, uten at stripene på noen måte ble skrikende slik stripetøy kan bli. Det er bare deilig raffinert. Mmmmm. Jeg har selvfølgelig gjort noen forbedringer endringer på mønsteret. Jeg strikket rundt og rundt helt opp til nakkefellinga. Det vil si at også v-halsen foran er strikket rundt, og så sydd og klippet opp. Mye enklere og raskere, selv om det var noe nervepirrende å klippe i glatt og mykt strikketøy. Jeg har klippet i strikketøy før noen ganger, men det har stort sett vært ubehandla ull, som gjerne tover seg pittelitt allerede under strikking. Men det gikk fint også denne gangen - ingen løse masker. Jeg kunne godt vært foruten maskeopplukkingsjobben etter å ha ferdigstilt jakka, men på den annen side syns jeg den tverrstrikka vrangborden er en fin avslutning. Og det er bra, i alle fall når man skal sy og klippe.
Denne kan jeg godt tenke meg å strikke igjen. Til meg selv. Men da skal jeg ikke strikke ermene like vide. Jeg syns ikke at bildene til Pickles gir noe godt bilde av hvordan ermene ser ut, men jeg har prøvd å avbilde det over. Jeg syns de blir for vide. Vide ermer er kanskje praktisk for noen, og kanskje særlig for grevinner og andre som har en ekstra hudfold under armen, men selv foretrekker jeg ermer som følger min armfasong litt bedre. Det vil jo også gå fortere å strikke fordi raglanfellinga blir kortere også!

Full av optimisme tok jeg med det som skulle bli jakka på ukestur med buss i Russland sånn ca like før den kommende 31-årsdagen. Mange timer i buss daglig førte til hurtig voksende strikketøy. Men det er likevel grenser for hvor fort en voksenjakke kan bli ferdig. La meg bare si at jeg er glad for at jeg har venner som blir glad for gaver selv om de kommer helt utenfor alle tidsskjema. Den slo i alle fall an, og når enden er god  blir det satt en kontant strek over alle forsinkelser. :)

Borte borte? Titt tei!

Det er skammelig! Bloggen har ligget død i et halvt år snart. Og så jeg som hadde planer om at 2012 skulle bli mitt bloggeår. Huff. Hva kan jeg si? Høsten ble ikke slik jeg håpte den skulle bli. Jeg skulle flytte til Oslo og la kjærligheten blomstre. Jeg burde kanskje skjønt det - det er lite som blomstrer om høsten. Om høsten blir det kaldere, og høsten 2012 var, så vidt jeg kan huske, en av de kaldeste på lenge. Sprengkulde i oktober. Noen fant varmen innendørs, men for vår del var det like kaldt inne som ute. I november tok jeg til vett og pakka kofferten (resten av flyttelasset fikk vente litt) og reiste.

Det har rett og slett ikke vært overskudd til å blogge. Til gjengjeld har strikkinga vært noe av det som har holdt meg oppe. Det er da alltids noe. 2012 er nok tidenes strikkeår. Mer om det i et senere innlegg. Nå har jeg mye å ta igjen på bloggesida. Noen innlegg ble påbegynt, men aldri fullført i høst. Noen prosjekter ble fullført og avbildet, men kom aldri lenger. Og noen andre prosjekter igjen ble fullført, loggført og gitt bort uten å bli avbildet. Håpet er at jeg kan få til å avbilde dem sammen med sine nye eiere litt etterhvert. Vi får håpe at 2013 blir et bedre bloggeår enn 2012 ble...

Prosjektet nedenfor, sier som jeg gjør i overskriften. Borte borte? Titt tei! Den nye eieren er ikke spesielt vennlig innstilt til å bli foreviget, i alle fall ikke når det er mange andre julegaver som er mye mer forlokkende å utforske først. Og strikketanta skulle ikke være hjemme lenge nok til å ha tålmodighet til å kunne vente på at anledningen skulle by seg til at det kunne bli naturlig å ta gaven i bruk.

Garn: Drops Baby Merino hvit og rosa, littegrann refleksgarn, samt rester av svart sokkegarn
Pinnenr: 3 (votter) og 4 (lue)
Oppskrift: Smoochie sin Hello Kitty-lue, Annepålandets enkle votter og Paw mittens
Vekt:: 44 g (votter) og 69 g (lue) all inclusive ;)

Hello Kitty har vært en favoritt hos treåringen i ganske lang tid. Riktignok stod Minni Mus-effekter på ønskelista for 2012, men litt research klarla at det ikke ville være feil med HK heller. Og siden Randi strikket lue til sin niese for evinnelige tider siden, har jeg ventet på at anledningen skulle by seg for meg til å gjøre det samme. Nå kom den. Og i mellomtiden hadde jeg også oppdaget Ravelrys fantastiske verden og kommet over kattepotemønsteret, så her lå det an til en liten utvidelse.

Hele greia var ganske fort gjort - eller det vil si, fram til detaljene skulle legges. Jammen er det vanskelig å få refleksgarn til å oppføre seg slik man vil - og det til tross for at værhår også kan være litt uregjerlige. Og da har jeg ikke en gang begynt på potene. Jeg tenkte optimistisk at det var fort gjort, og begynte på det omtrent ved leggetid kvelden før gaven skulle overrekkes. La meg bare si at det ble en lang natt. Mange episoder av Julekongen senere begynte jeg å gi blaffen i feilbroderinger og sånn - det er tross alt grenser for hvor nøye treåringen studerer gavene sine. Og når vi tenker over det - er det ikke naturlig at potemerker ikke er HELT identiske på begge sider???

Jeg har selvfølgelig gjort noen tilpassinger av mønstrene. Jeg syns Annepålandets votteoppskrift så bedre ut enn den som fulgte kattepoteoppskriften. Men som noen andre har kommentert, likte jeg ikke helt størrelsesfordelingen i Annes oppskrift. Det er tross alt ganske stor forskjell på hendene til en 2-åring og en 6-åring. Treåringen ligger i nedre del av sjiktet, så jeg strikket ikke fullt så langt som oppskriften antydet. Til gjengjeld strikket jeg stramt, med dobbel tråd på p 3, så de skulle bli varme. Lua ble til gjengjeld strikka litt lenger enn oppgitt, fordi jeg ikke vil risikere kalde ører.

Hørte jeg noen hviske om at det er upraktisk med hvite votter til en treåring? Pøh, tanter har lov til hva som helst. Dessuten er garnet maskinvaskbart. Så det så!

Monsterpåske

Påskebesøket i hytta vår pleier å begrense seg til mennesker og en påskehare. Men i år hadde vi fornemt monsterbesøk. Toåringen hadde fattet at hun hadde et monster på baken, og benyttet gladelig anledningen til å skremme intetanende påskegjester.

Buksa ble produsert for snart to år siden, men takket være lang ribb nederst på beina fungerte den strålende helt fram til påske, og med mindre hun har strukket seg veldig i sommer, kan den muligens også holde fram til jul. Hurra for strikkeplagg som varer! Buksa ble strikket i Falk, og selv om jeg syns jeg husker at jeg syns det var litt hardt å strikke med, er buksa fin som ny selv etter flittig barnehagebruk i to sesonger. Ikke dårlig!

Mariusmaraton

For omtrent ett år siden hadde jeg akkurat jobbet meg igjennom mariustunikaen til meg selv. Det hadde tatt lang tid, LANG tid. Sånn ca dagen etter at jeg hadde festet den siste tråden, kunne min kjære lillesøster meddele et beskjedent julegaveønske: Mariusgenser til seg selv og til dattera. Jeg holdt på å miste haka ned på 5. knappehullet. Her hadde jeg akkurat brukt et gjennomsnittlig svangerskap av tid på min egen versjon, og så ville hun at jeg skulle trylle fram versjon 2 og 3 på ca halvparten av tida? I tillegg til alt det andre som også skulle være klart til å pakkes inn og legges under diverse trær?

Konkurranseinstinktet slo inn! Hvorfor ikke prøve? Noen uker senere bød det seg i alle fall en anledning for en pangstart. Jeg skulle på konferanse, og hva er vel bedre og mer egnet som konferanse-(og konkurranse)strikk enn ensfarget rundt og rundt start på  barnegenser? Ingenting, er svaret. Og det gikk fort! På to dager var bolen ferdig og vips, tre uker senere var den versjon 2 av pinnene! For en forbedring siden første versjon!

Men versjon 3 måtte vente. Først var vi usikre på fargevalg, og så var vi usikre på garnvalg. Og konkurranseinstinktet hadde åpenbart allerede fått tilfredsstillelse. Hmmm. Resultatet ble at gaven ble overrakt i form av et (såvidt) påbegynt erme, og masse garnnøster. Jeg tenkte at det skulle bli god tid til strikking rett etter jul. Men, tradisjonen tro var heller ikke alle andre julegaver ferdig før jul, så romjula måtte brukes til diverse fullføring. Og etter nyttår var det flere andre prosjekter som stod i kø. Den nye målsetningen ble derfor å ha genseren ferdig til påske, da skulle vi treffes alle tre. Som tenkt, så gjort! Uten konkurranse denne gangen.

Garn: Sandnes Sisu til niesa og Drops Merino Extra Fine til søstra
Pinnenr: 2,5, 3 og 3,5 til niesa og 3, 3,5 og 4 til søstra
Oppskrift: egentilpasset mix og triks til niesa, basert på Sandnes Tema 15 Klassikere, modell 11 som også ble brukt til søstra
Vekt: ukjent til niesa og 565g til søstra

Resultatet ble altså 3 versjoner i løpet av ett og et halvt år. En lang maraton, og kanskje knapt nok en maraton? For mange er det sikkert hverdagskost å strikke mange versjoner av samme mønster. Men for meg tilhører det de absolutte sjeldenhetene. Det er jo så mange spennende oppskrifter, at man bør prøve noe nytt heller enn å repetere seg selv. Men hva gjør man ikke når man får konkrete strikkeønsker fra kjære familiemedlemmer? Avslutninga på maratonen ble litt mer intens vanlig. Litt som Meretes kaldsvetteinnlegg, gikk også mine pinner varme for at jeg skulle rekke å bli ferdig før nøstet rakk å bli tomt. Heldigvis endte det godt, jeg hadde ca 20 cm igjen av grunnfargen da jeg hadde strikka siste maske med svart. Puh.

PS: Det var for øvrig denne jeg strikket på da jeg traff Anne på landet på privat strikkedate i mars. Sommeren hadde kommet til hovedstaden, og vi møttes i Botanisk hage i optimistisk tro på at den var kommet for å bli. Men, det var den altså ikke, og vi måtte søke dekning i nærmeste kaffebar for ikke å bli våte og kalde. Men, takk for et koselig møte, Anne!

Isfletter

I januar hadde vi besøk av mannens russiske vertsbror fra en utveksling på videregående og hans familie. Som vanlig hadde jeg få skrupler, og ble fort så husvarm at jeg fant fram strikketøyet selv om vi hadde gjester, med den konsekvensen at de kjøpte garn i avskjedsgave til meg da de dro. Bra at noen fatter pointet!

I februar skulle mannen til Russland og blant annet avlegge den samme familien et besøk. Avgjørelsen ble derfor raskt tatt om at garnet jeg hadde fått skulle trylles om til noe som kunne bli med til Russland - til giverne. Litt som ta den ring og la den vandre, men uansett moro syns jeg! Og hvor trenger man vel ullplagg mer enn i vinterkalde Russland?

Garn: Viking Sportsragg
Pinnenr: 4
Oppskrift: Fra hodet
Vekt: 145g tilsammen (110g til halsen og 35g til pannebåndet)

8 år gamle Sasha kunne være en passende mottaker, så slapp jeg å gjøre forskjell på mor og far. Halsen ble til mens jeg strikket, og ble derfor muligens litt trang, siden fletter ikke er så fleksible i bredden. Men jeg fikk den to ganger rundt hodet selv, så da gikk det sikkert bra for Sasha også. På bildene er det tause Birgitte som hjelper til som modell. Hun har ganske lite hode, så hun fikk pannebåndet på seg også. Birgitte har vært arbeidsløs ganske lenge, så det var bra for henne å bli tatt ned igjen fra hylla nå.

Arbeidet var fort gjort. Over middels tjukt garn på pinne 4 raser av gårde! Men hvis det blir en neste gang for lignende prosjekter, tror jeg nok at jeg skal velge et garn som har litt mindre akryl-følelse enn Viking Sportsragg. Heldigvis var ikke Sasha like kresen som meg. Ryktene fra Russland sier at hun var fornøyd med produksjonen.

Idabamsen

Vi fortsetter å ta igjen etterslepet av ubloggete prosjekter fra i vinter. :)

Det er ikke ofte jeg blir invitert i barnedåp. I slekta er det ingen tradisjon for å døpe barna, og de fleste vennene og familievennene har så store familier at de fyller bordene og mere til. Når jeg derfor en sjelden gang i mellom får invitasjon i barnedåp ender jeg opp som et spørsmålstegn når det kommer til gaver. Hva skal man gi? Jeg er jo ikke fadder, så det skal ikke koste for mye. Samtidig vil jeg helst gi noe som kan vare en stund. Slik var det også denne gangen.

En uke før dåpen befant jeg meg foran pc'en i et desperat forsøk på å finne noe billig som kunne vare lenge og være personlig. Storesøstra fikk noen sangbøker jeg selv har et sterkt forhold til da hun ble døpt for noen år siden. Saldoen på kontoen tillot ikke de store utskeielser (les: kun svært små) denne gangen, og tiden var litt for knapp til å ta sjansen på å bestille fra nettbokhandlere. I desperasjon googla jeg "strikka dåpsgave", og fikk bekreftelse fra flust med folk om at visst kan man gi strikkegaver til dåpen. I så fall ville jeg gjerne gi både noe som barnet selv kunne bruke, og noe som kunne følge henne selv om hun vokser ut av 1/2års-størrelse. Hva med trøye til Ida og en bamse med matchende trøye? En rask gjennomgang av tilgjengelig tid til strikking tilsa at det kunne gå å produsere både og. Og da var det bare å finne oppskrifter (heldigvis hadde jeg noen lånte biblioteksbøker i hylla) og legge opp ASAP!

Fotosession utenfor kirka 10 minutt før dåpen starter

Garn: Drops Alpaca Boucle til bamsen og Nøstebarns 2-tråds merino ull til trøyene
Pinnenr: 3 til alt
Oppskrift: Bamseoppskrift fra Lene Holme Samsøes bok Sødt og Blødt til bamsen og Nonstoptrøya til trøyene
Vekt: Bamse veide 72g uten fyll og trøye, bamsetrøya 22g og barnetrøya 30g

Den kommende uka ble det strikket i alle ledige minutter, bortsett fra turen til garnbutikken for å kjøpe garn og til hobbybutikken for å kjøpe vatt, begge deler til bamsen. Jeg hadde et tidsskjema, og det MÅTTE holde hvis jeg skulle kunne overrekke gaven i dåpen. Nonstoptrøya til Ida var fort unnagjort - den nærmest gled av pinnene (til tross for at jeg strikka med bambuspinner). Bamsekroppen gikk tråere, MYE tråere. Jeg innså ganske raskt at det kom til å holde hardt med det tidsskjemaet. Alpaca Boucle og p3 er ikke akkurat noen racerkombinasjon, men det måtte jo strikkes tett for at bamsen ikke skulle lekke, og Boucle-garnet gir en veldig fin og lodden bamse-effekt!

Nest siste kvelden var bamsen ennå ikke montert, og bamsetrøya var ikke en gang lagt opp. Heldigvis har man snille venninner som akkurat den kvelden kunne hjelpe å gi liv til bamsen ved å fylle den med vatt. Den kvelden gikk bamsen til sengs som seks løse, men stuffa kroppsdeler. Neste dag fikk bamsen liv - etter 2-3 monteringsforsøk lærte den å sitte og å stå, og å holde armene ned og å strekke seg fram mot meg. Utpå ettermiddagen fikk den også både syn, luktesans og et lite smil om leppene. Men fremdeles var den kald og naken. Trøya kom på pinnene utpå kvelden før dåpen. Heldigvis har man også kompiser som ikke har noe imot å holde en med selskap ut i de små timer når det er noe som bare MÅ bli ferdig. Hva skulle man gjort uten venner i en slik situasjon?

Morgenen etter puttet jeg bamsen og trøyene i sekken og satte jeg meg trøtt på toget. Bamsen kom opp av sekken utenfor kirka for å bli foreviget i den hvite krystallklare snøen. Den hadde ikke levd lenge da jeg ga den fra meg, men jammen syns jeg jeg hadde blitt godt kjent med den. Så morsomt det var å lage noe som fikk liv på den måten som en bamse får!

Needless to say: det ble ikke tid til skylling eller damping denne gangen, men verken Ida eller storesøstra så ut til å bry seg nevneverdig om det under gaveåpningen. Bamsen ble godt mottatt i den nye familien :)

Idabamsen og nonstoptrøya sammen med resten av gavene på gavebordet

Kravlebukse

Bloggen har levd på luftsuppe og venteboller i et halvt år snart. Det betyr ikke at strikkepinnene har hatt samme dietten. Forhåpentlig innleder dette innlegget en liten strøm av noe hyppigere bloggposter enn så langt i år:

En kald vinterdag i januar var jeg på besøk hos fetter med familie. De har overtatt fruens barndomshjem; et herskapelig kråkeslott langt oppe i åsen på Nordstrand. Huset har bare én virkelig skavank, nemlig at det er gulvkaldt som gamle hus flest. Familiens gående medlemmer overkommer dette ved hjelp av varmt fottøy, men for den krabbende ettåringen er det en stor ulempe!

Da ullbuksa fra barseltida begynte å ligne mer på en shorts kom fetterfruen med et sterkt ønske om at den kunne erstattes med en ny og litt større. Jeg gikk sporenstreks igang.

Garn: Sisu og rester av Drops Nepal
Pinnenr: 4
Oppskrift: Fra hodet
Vekt: Totalt 200g

Mønsteret til buksa ble til underveis, med litt smugtitting på nettet og i noen bøker for ikke å bomme helt på lengden. Etter å ha strikket med fyrstikker (se vottene nedenfor) gikk det rasende fort å strikke denne buksa. Den var ferdig på ca en uke, og rakk nesten å bli ferdig til ettårsdagen. Selvfølgelig ble den liggende en uke til før den ble sendt, og nå har den ligget klar til blogging i snart 6 måneder!

Mottakeren melder om at den var i flittig bruk i flere måneder. Oh, joy! :-)

Vintersøndag

Strikkepanjas søndagsvotter har stått på listen min lenge. En stund turte jeg ikke helt starte fordi det står i oppskriften at den ikke er til for nybegynnere. Men etterhvert innser jeg at jeg ikke er en nybegynner. Og det Strikkepanja oppgir som begrunnelse for at man bør ha litt trening, er at man kanskje må gjette litt for å få ting til å gå opp. Den som kjenner meg vet at jeg nesten aldri følger en oppskrift fra start til slutt. Enten fordi jeg kommer til å gjøre noe feil, eller fordi jeg tenker at dette kan jeg fikse på en enklere/bedre/finere måte selv. Så det blir ofte justeringer underveis. Hvorfor frykte en oppskrift som legger opp til det?

Garn: Drops BabyAlpaca Silk
Pinnenr: 2,25
Oppskrift: Strikkepanjas Søndagsvotter
Vekt: 75g *

Oppskriften gikk lett som en plett - det var artig å strikke, og det gikk raskt å lære seg repetisjonene. Jeg følte kniven mot strupen da jeg la opp til vottene. Tiden var knapp fram til strikkesvigerinnens og navnesøsterens bursdag, og ikke minst hadde jeg jo nettopp fullført alle julegavene, så jeg fryktet at hendene mine var litt strikkelei. Men med et mønster som viser framskritt hele tiden, og med et garn som er smørmykt i hendene gikk dette utrolig greit. Det er ikke så ofte at jeg klarer å strikke mønsterstrikk samtidig som jeg holder samtaler i gang eller følger med på tv, men denne gangen gikk det flott. Det bidro vel til at vottene ble ferdig til bursdagen.

Strikkesvigerinnen fulgte med på lasset, slik de fleste svigerinner gjør. Det har vært med blandede følelser at jeg har innsett hennes kapasitet og ferdigheter med pinnene. Det ene kunstverket etter det andre har åpenbart seg. På den ene siden har jeg vært stum av beundring over hennes evner, men på den andre siden har jeg kjent et voksende konkurranseinstinkt komme snikende. Dette bidro sikkert til den nevnte følelsen av kniven mot strupen. Til min store glede kan jeg i etterkant konstatere at konkurranseinstinktet har sluppet taket. Det var rett og slett en utrolig stor glede å få gi en strikkegave til en som strikker selv, og som derfor vet hva som ligger bak av omtanke.


* Den observante leser legger kanskje merke til at jeg her innfører en ny faktakategori. For prosjektene som er fullført i 2012 er jeg igang med prøveprosjekt på å notere ned vekt på alt jeg strikker. Vi får se hvor lenge det holder :)

Hals over hode

Denne halsen dukket opp på en av mine vandringer i nettverdenen. Etter den elskede Mariustunikaen hadde jeg noe restegarn som jeg ville skulle bli til noe fint. Selv om ull har noen overlegne kvaliteter på mange områder, elsker jeg også alpakka for fallet og tyngden i garnet. Det inspirerte til en lekker og feminin sak som man kan surre rundt halsen.

Garn: Drops alpakka
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Hals i Vivaldi

Jeg la opp en del flere masker enn oppskrifta tilsa, for jeg ville ha en hals som kunne snurres rundt, og ikke bare ligge over skuldrene. Restegarnet fikk følge av to nye nøster, og jeg sørget for å avslutte slik at jeg ikke fikk noen rester. Det tok litt tid før jeg kom inn i mønsteret, men etterhvert gikk det fint, og det gikk fortere og fortere. Jeg er jo en stor tilhenger av å strikke mønster av ulike slag fordi det alltid skjer noe i strikketøyet. Ensfarga glattstrikk egner seg, etter min mening, best for TV-titting eller som konferansestrikk. Men der egner det seg til gjengjeld godt!

Gaven var tiltenkt en god venninne fra starten. Før jul ble vi enige om at vi skulle sende gaver til hverandre, fordi vi ikke skulle ses før i romjula. Jeg var ikke helt i rute i forhold til postens frister, men tenkte at siden jeg sendte som brev, skulle det nok gå bra. Dama på postkontoret var også veldig positiv til sjansene for at den skulle komme fram. Nervøsiteten steg derfor kraftig da jeg hadde kontakt med venninna mi i romjula, og den ennå ikke var kommet fram. Det varte og det rakk, og jeg var en stund helt sikker på at noen i posten hadde "fått" ny fin hals. I noen dager lovet jeg sågar meg selv at jeg aldri skulle sende strikkeprodukter i posten mer. Men så, på et for meg uforklarlig vis, dukket pakken likevel opp. Avsenderen (jeg vedkjenner meg ingen skyld  her) hadde skrevet feil poststed. Feil by. Helt feil by. Lykken var stor (både hos avsender og mottaker) da gaven kom i hus til riktig mottaker nøyaktig en måned etter julaften. Posten er nesten hva den en gang var likevel. :)

Trønderbart

Bartehalsen ligger høyt oppe i konkurransen om å være (fjor-)årets mest populære julegave blant mottakerne. Jubel og fryd ved gaveåpning gleder et strikkerhjerte, og Frank gremmet seg lenge over at det ikke var kaldt nok til å bruke halsen. Den er ganske tjukk, siden det er dobbelt lag både øverst og nederst på halsen.

Inspirasjonen (og blåkopi av barten) kommer fra Merete nok en gang. Det var heller ikke her noen gang tvil om hvem som skulle få den. Frank har gjennom flere sesonger vist seg å være en ivrig bruker av hals. I tillegg er han trønder, og dermed nesten naturlig medlem i barteklubben. Til vanlig har han funnet det for godt å ha skjegg som akkompagnement til barten. Skjegget virker diskvalifiserende i barteklubben. Derfor var jeg glad for å kunne bidra med en bart uten skjegg.

Garn: Drops Lima (og svart rest av noe annet til barten)
Pinnenr: 4
Oppskrift: Incognito og It's a moustache for your fingers

Jeg la nok opp et litt annet masketall enn incognito-oppskrifta sa. Ble i det hele tatt ikke så klok på oppskrifta, men den ga meg jo nok inspirasjon til å strikke denne halsen, så da klager jeg ikke! Rett fram rundt og rundt strikk er takknemlig å ta med seg i sosiale lag eller på bussen eller noe slikt. Denne var med litt overalt innimellom alle andre strikkeprosjektene som krevde mer oppmerksomhet i adventstida. Den ble derfor ikke veldig fort ferdig, men tidsnok til gaveoverrekkelsen. Og vel så det. Barten er (selvfølgelig) brodert på med maskesting etterpå. Ikke noe hokus pokus å få det fint når man bruker litt tjukkere garn enn i selve strikketøyet. Når man i tillegg velger et garn som er litt mer hårete får man en fin effekt med lodden bart.

De dagene Frank ikke har lyst til å dyrke trønderen i seg, kan han snu halsen opp ned. Da forsvinner barten bak jakkekragen, og han kan late som han har fått en helt ordinær, kjedelig blå hals i julegave. Som om det noen sinne er feil å ha en Poirot-bart? Den gjør seg jo godt både på haka, på kinnet og i nakken!

PS: Takk til den kjekke modellen, som altså ikke er Frank  (c:

Helt naturlig

Julas dille var halser av ymse slag. Jeg ser at jeg ikke er den eneste som har hatt dette som et tema for 2011-julegavene. Hals er anvendelig, og har virkelig fått sin renessanse etter at de kom i ny og moderne snurre-rundt-hodet-mange-ganger-versjon. Dette er en av det slaget. Som nevnt i forrige innlegg var jeg så heldig å treffe på fri porto hos Pickles i høst, og da bestilte jeg også litt av dette garnet.

Jeg liker egentlig ikke så veldig godt garn i hesper. Siden jeg ikke har (eller er) et hespetre, blir det ofte knuter og floker før jeg endelig får omforma hespene til nøster. Men jeg gjør noen unntak for tykkere garn, og må innrømme at dette var en lek sammenligna med Nøstebarns 2-tråds garn.

Garn: Pickles Abuelita tjukk merino
Pinnenr: 7
Oppskrift: Naturligvis vintersett hals

Selvfølgelig gjorde jeg ikke helt som oppskrifta sa. Hvorfor følge noe slavisk når man sikkert kan bedre selv? Vel, noen ganger er slike tilpasninger bedre enn andre. Denne gangen ble det litt kluss. Jeg måtte rekke opp noen ganger. To skritt fram og ett tilbake. Men til slutt blir det ferdig strikketøy også på den måten.

Selv om oppskrifta sier at man skal bruke i overkant av ett nøste til en slik hals, brukte jeg bare ett nøste. Jeg ville helst ikke sitte igjen med rester. Og ærlig talt, syns jeg det funker fint. Den ble fyldig nok uten å bli klumpete rundt halsen.

Og garnet, det er en drøm. Mykt og deilig og fyldig og lett. Mulig at det blir reprise på dette. :)

Helt til slutt: Den årvåkne leser legger kanskje merke til hva jeg har på hodet. Calorimetryen som jeg strikka i fjor vinter er i flittig bruk. Gull!

Bob og Sue

Ideen til Bob og Sue kom tidlig i høst, kraftig inspirert av Merete. Siden har også DuBedåre kommet med sin versjon. Mønsteret var gratis og da Pickles hadde gratis frakt en gang litt senere på høsten kom garnet i hus. Nok en gang var det fargene som gjorde at jeg var sikker i min sak. Heidi er og blir oransje. Kanskje litt sprelsk å kombinere med nesten like store deler gult, men det var verdt sjansen.

Garn: Pickles Extra Fine Merino
Pinnenr: 3 og 3,5
Oppskrift: Goldfish mittens (Ravelry-lenke)

Mønsteret er justert til å passe en voksenhånd. Ingen hokus-pokus, så lenge maskeantallet er delelig på 4. Skulle jeg gjort det igjen, ville jeg lagt opp litt flere masker til mansjetten, for den ble i trangeste laget. Fordelen er at vottene ikke på noen måte står i fare for å falle av. Man må jobbe litt for å få dem av seg. Jeg tror heller ikke jeg skal begi meg ut på mer mønsterstrikk med merinogarnet til Pickles. Det er mykt og deilig, men litt for løst spunnet for mønsterstrikk etter min mening. Det deler seg lett, og da er det en fordel å ikke ha flere tråder å passe på i tillegg.

Det viktigste er likevel at mottakeren ble veldig fornøyd, og Bob og Sue er i flittig bruk. Slikt varmer et strikkerhjerte. En venninne som fikk se vottene før de ble overlevert lurte på hva de skulle forestille. Jeg fikk bange anelser, og passet derfor på å døpe vottene før de ble overlevert. Heidi var ikke et sekund i tvil om at dette var gullfisk, men følte ikke umiddelbart for å gå inn i rollen som Daddy. Derfor synger jeg av full hals: Bob, Bob, Mummy, Mummy, Bob, Bob, Sue!

Snart ajour

Jeg henger litt etter med julegavene i for i år, men smått om senn blir det vel en råd med det også. Jeg jobber meg i alle fall fremover i månedene, og presenterer her julegaven for juni.

Garn: Drops Nepal
Pinnenr: 4
Oppskrift: Annepålandets Mitts

Meningen var å vise fram vantene og den nymalte brune veggen min. De har nesten samme farge. Men på bildene over ser det ut som vottene og veggen har minst 5 forskjellige farger. Hver. Det er visst vanskelig med sånne nyanser for kameraet. Det får likevel holde. Leserne som er interessert i slikt, får jo også en liten titt inn i stua mi. Den bærer fremdeles ganske tydelig preg av flyttekaos. Utsnittet i stuebildet er derfor sirlig valgt. Når jeg vil glemme kassene som opptar gulvplass hjemme blar jeg fram det bildet på netthinna. Da virker det idyllisk.

Oppskrifta til Annepålandet var fin. Det ble busstrikking, og det gikk ganske fort unna. Men jeg er skikkelig dårlig til å holde telling på runder når jeg ikke strikker striper, så resultatet er at vantene er litt ulik lengde her og der. Jeg trøster meg med at de fleste mennesker også har to forskjellige hender, så det vil kanskje ikke synes så godt når de er på. Et problem jeg støtte på helt til slutt var hvor jeg skulle feste trådene, når vantene er laget for å brette opp og ned, ut og inn. Både innsiden og utsiden skal jo liksom være framsiden. Vanskelig å få det like pent på begge sider. Men jeg har i alle fall gjort et hederlig forsøk. Hva har andre som har strikket disse gjort?

Röd-hvit småjävel

Lille Ada er på alle måter en søt og hyggelig baby. Tittelen på dette innlegget refererer ikke til henne. Dog er hun ikke kjempefan av å bli påkledd lue innendørs og fotografert. I alle fall ikke når det er på høy tid med en formiddagslur. Men av og til må man lide litt for fotografen, og med bestemors innbitte sang og byssing, går det meste over.

 

Garn: Sandnes Sisu
Pinnenr: 2,5/3
Oppskrift: Gros djevellue

Tittelen henspiller på lua. Djevellua. For øvrig er det et uheldig navn på den fine babyluemodellen. Jeg har alltid likt disse luene, og jeg har strikket flere versjoner. De første jeg strikket var jeg uvenner med. Så uvenner at jeg  en stund valgte tro at lua hadde fått navnet fordi de var så klønete å strikke. Aldri ble det riktig med fellinger og økinger. Og jeg har sagt det før: Jeg er ikke venner med rillestrikk. Ikke i lengden. Det er kanskje praktisk og fint og alt, men jeg mister tålmodigheten.

Ikke desto mindre var gleden stor da jeg fant Gros oppskrift på disse luene. Rundt og rundt. Glattstrikk, og attpåtil nesten ikke sying i slutten. Hurra. Dobbelt glede! Jeg har strikket denne før, og jeg kommer helt sikker til å strikke den igjen. Nå kan babyene bare komme.