For første gang

For første gang kommer det et innlegg som overhodet ikke handler om strikking. Eller, indirekte handler det kanskje litt om mangel på strikking, men i all hovedsak må det leses mellom linjene.

Det handler om det nye livet i den nye byen. Som nevnt tidligere har boligjakten beslaglagt mye fritid. I starten var det mange visninger nesten hver eneste dag. Så roa jeg meg litt ned og ble litt mer selektiv på hva jeg gikk på. Jeg var til og med med på å by noen ganger, men det tok slutt nesten før det var begynt som regel. Det er mange som vil ha ny bolig her i Midt-Norges perle, og mange har veldig mange penger. Mange er to. Derfor kan mange by mer enn meg.

Men jeg tar ikke til takke med hva som helst. Jeg vil helst ha tre rom. Helst luft og helst sol og lys inn vinduene. Aller helst også vedfyring, veranda og masse boltreplass. Alt til en overkommelig pris. Det sier seg selv at jeg ikke kan få alt jeg vil ha. Ikke til en passe pris i alle fall. Kanskje tidlig på 2000-tallet var det mulig til den prisen. Men mye har skjedd siden det.
Denne uka kom det likevel noe som nesten virka som et lite under. En treroms med perfekt plassering til en overkommelig pris. Uten vedfyring, veranda og med grei, men ikke overvettes masse boltreplass. På visninga i går var jeg bare passe fornøyd. Veldig upraktisk kjøkken med minimalt med skapplass. Noe må gjøres. Men alt i alt er fordelene mange flere enn ulempene. Og i dag skjedde under nummer to. Det var ingen som ville betale mer enn det jeg kunne gi for herligheten. Nå er den min.

Snart, ganske snart, skal jeg møblere min helt egne leilighet. For første gang.

Da skal det bli strikking og gode tider. Først skal jeg en liten tur til et stort land. Vi sees i mai!
God påske til alle sammen!

Jakten på den forsvunne...

...pulsvanten.

Etter å ha gått med pulsvantene og kamera i veska i noen dager, tok jeg i dag endelig skrittet å ta begge tingene ut av veska samtidig, og fikk knipset noen bilder. Jeg har lurt litt på hvor jeg skulle ta disse bildene. Pulsvantene er grå, og jeg ville gjerne ha noe som kunne kontrastere gråfargen. Det har vært litt vanskelig å finne, fordi det er veldig mye som er ganske grått her i denne nye byen på denne årstida.

Men så kom jeg på at rett bortafor der jeg bor er det en stor kirkegård, og jeg tenkte at der var det sikkert noen blomster og kanskje til og med noen vintergrønne planter. Da det viste seg at dagen i tillegg hadde sol fra skyfri himmel tenkte jeg at jeg kunne få mange fine kontraster. Så gikk jeg ut, og tok flere fine bilder, med forskjellige farger. Resultatene kan dere se i innlegget under.

Jeg var strålende fornøyd. Endelig skulle det blogges og endelig skulle pulsvantene finne sin plass i julegavekurven sammen med de andre julegavene. Da jeg hadde tatt det siste bildet (av påskeliljene) skulle jeg putte alt tilbake i veska, før jeg gikk hjemover. Men så oppdaget jeg til min store skrekk at to pulsvanter var blitt til en. Jeg sjekket bildene jeg hadde tatt og fant fort ut at det siste bildet jeg hadde tatt med pulsvantene var ved en liten granbusk. Fremdeles full av optimisme gikk jeg tilbake dit - samme veien som jeg hadde kommet. Ingen pulsvante å se. Jeg gikk fram og tilbake fire ganger for å være sikker på at den ikke var der. Og her er det poenget igjen: Det er fryktelig vanskelig å oppdage en grå pulsvante midt i grå asfalt, grå grus, grå snø, grått gress.

Enden på visa var at jeg måtte gå hjem med bare en pulsvante.

Det store spørsmålet er selvfølgelig: hvor ble den andre vanten av? Har noen tatt den? Hvem kunne ha bruk for bare en grå pulsvante? Ble den igjen hos de døde på kirkegården? Var det som en slags takk for at du kom hit og tok bilder, du trenger ikke tenke på å komme hit en gang til? Jeg ville jo bare ha litt farger. Huff.

Og nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke nok restegarn til å lage en ny. Kanskje jeg bare rekker opp den jeg har laga, og lager noe nytt. For jeg kan jo ikke gi bort bare en pulsvante. Hvem har bruk for bare en?