Monsterpåske

Påskebesøket i hytta vår pleier å begrense seg til mennesker og en påskehare. Men i år hadde vi fornemt monsterbesøk. Toåringen hadde fattet at hun hadde et monster på baken, og benyttet gladelig anledningen til å skremme intetanende påskegjester.

Buksa ble produsert for snart to år siden, men takket være lang ribb nederst på beina fungerte den strålende helt fram til påske, og med mindre hun har strukket seg veldig i sommer, kan den muligens også holde fram til jul. Hurra for strikkeplagg som varer! Buksa ble strikket i Falk, og selv om jeg syns jeg husker at jeg syns det var litt hardt å strikke med, er buksa fin som ny selv etter flittig barnehagebruk i to sesonger. Ikke dårlig!

Mariusmaraton

For omtrent ett år siden hadde jeg akkurat jobbet meg igjennom mariustunikaen til meg selv. Det hadde tatt lang tid, LANG tid. Sånn ca dagen etter at jeg hadde festet den siste tråden, kunne min kjære lillesøster meddele et beskjedent julegaveønske: Mariusgenser til seg selv og til dattera. Jeg holdt på å miste haka ned på 5. knappehullet. Her hadde jeg akkurat brukt et gjennomsnittlig svangerskap av tid på min egen versjon, og så ville hun at jeg skulle trylle fram versjon 2 og 3 på ca halvparten av tida? I tillegg til alt det andre som også skulle være klart til å pakkes inn og legges under diverse trær?

Konkurranseinstinktet slo inn! Hvorfor ikke prøve? Noen uker senere bød det seg i alle fall en anledning for en pangstart. Jeg skulle på konferanse, og hva er vel bedre og mer egnet som konferanse-(og konkurranse)strikk enn ensfarget rundt og rundt start på  barnegenser? Ingenting, er svaret. Og det gikk fort! På to dager var bolen ferdig og vips, tre uker senere var den versjon 2 av pinnene! For en forbedring siden første versjon!

Men versjon 3 måtte vente. Først var vi usikre på fargevalg, og så var vi usikre på garnvalg. Og konkurranseinstinktet hadde åpenbart allerede fått tilfredsstillelse. Hmmm. Resultatet ble at gaven ble overrakt i form av et (såvidt) påbegynt erme, og masse garnnøster. Jeg tenkte at det skulle bli god tid til strikking rett etter jul. Men, tradisjonen tro var heller ikke alle andre julegaver ferdig før jul, så romjula måtte brukes til diverse fullføring. Og etter nyttår var det flere andre prosjekter som stod i kø. Den nye målsetningen ble derfor å ha genseren ferdig til påske, da skulle vi treffes alle tre. Som tenkt, så gjort! Uten konkurranse denne gangen.

Garn: Sandnes Sisu til niesa og Drops Merino Extra Fine til søstra
Pinnenr: 2,5, 3 og 3,5 til niesa og 3, 3,5 og 4 til søstra
Oppskrift: egentilpasset mix og triks til niesa, basert på Sandnes Tema 15 Klassikere, modell 11 som også ble brukt til søstra
Vekt: ukjent til niesa og 565g til søstra

Resultatet ble altså 3 versjoner i løpet av ett og et halvt år. En lang maraton, og kanskje knapt nok en maraton? For mange er det sikkert hverdagskost å strikke mange versjoner av samme mønster. Men for meg tilhører det de absolutte sjeldenhetene. Det er jo så mange spennende oppskrifter, at man bør prøve noe nytt heller enn å repetere seg selv. Men hva gjør man ikke når man får konkrete strikkeønsker fra kjære familiemedlemmer? Avslutninga på maratonen ble litt mer intens vanlig. Litt som Meretes kaldsvetteinnlegg, gikk også mine pinner varme for at jeg skulle rekke å bli ferdig før nøstet rakk å bli tomt. Heldigvis endte det godt, jeg hadde ca 20 cm igjen av grunnfargen da jeg hadde strikka siste maske med svart. Puh.

PS: Det var for øvrig denne jeg strikket på da jeg traff Anne på landet på privat strikkedate i mars. Sommeren hadde kommet til hovedstaden, og vi møttes i Botanisk hage i optimistisk tro på at den var kommet for å bli. Men, det var den altså ikke, og vi måtte søke dekning i nærmeste kaffebar for ikke å bli våte og kalde. Men, takk for et koselig møte, Anne!

Isfletter

I januar hadde vi besøk av mannens russiske vertsbror fra en utveksling på videregående og hans familie. Som vanlig hadde jeg få skrupler, og ble fort så husvarm at jeg fant fram strikketøyet selv om vi hadde gjester, med den konsekvensen at de kjøpte garn i avskjedsgave til meg da de dro. Bra at noen fatter pointet!

I februar skulle mannen til Russland og blant annet avlegge den samme familien et besøk. Avgjørelsen ble derfor raskt tatt om at garnet jeg hadde fått skulle trylles om til noe som kunne bli med til Russland - til giverne. Litt som ta den ring og la den vandre, men uansett moro syns jeg! Og hvor trenger man vel ullplagg mer enn i vinterkalde Russland?

Garn: Viking Sportsragg
Pinnenr: 4
Oppskrift: Fra hodet
Vekt: 145g tilsammen (110g til halsen og 35g til pannebåndet)

8 år gamle Sasha kunne være en passende mottaker, så slapp jeg å gjøre forskjell på mor og far. Halsen ble til mens jeg strikket, og ble derfor muligens litt trang, siden fletter ikke er så fleksible i bredden. Men jeg fikk den to ganger rundt hodet selv, så da gikk det sikkert bra for Sasha også. På bildene er det tause Birgitte som hjelper til som modell. Hun har ganske lite hode, så hun fikk pannebåndet på seg også. Birgitte har vært arbeidsløs ganske lenge, så det var bra for henne å bli tatt ned igjen fra hylla nå.

Arbeidet var fort gjort. Over middels tjukt garn på pinne 4 raser av gårde! Men hvis det blir en neste gang for lignende prosjekter, tror jeg nok at jeg skal velge et garn som har litt mindre akryl-følelse enn Viking Sportsragg. Heldigvis var ikke Sasha like kresen som meg. Ryktene fra Russland sier at hun var fornøyd med produksjonen.

Idabamsen

Vi fortsetter å ta igjen etterslepet av ubloggete prosjekter fra i vinter. :)

Det er ikke ofte jeg blir invitert i barnedåp. I slekta er det ingen tradisjon for å døpe barna, og de fleste vennene og familievennene har så store familier at de fyller bordene og mere til. Når jeg derfor en sjelden gang i mellom får invitasjon i barnedåp ender jeg opp som et spørsmålstegn når det kommer til gaver. Hva skal man gi? Jeg er jo ikke fadder, så det skal ikke koste for mye. Samtidig vil jeg helst gi noe som kan vare en stund. Slik var det også denne gangen.

En uke før dåpen befant jeg meg foran pc'en i et desperat forsøk på å finne noe billig som kunne vare lenge og være personlig. Storesøstra fikk noen sangbøker jeg selv har et sterkt forhold til da hun ble døpt for noen år siden. Saldoen på kontoen tillot ikke de store utskeielser (les: kun svært små) denne gangen, og tiden var litt for knapp til å ta sjansen på å bestille fra nettbokhandlere. I desperasjon googla jeg "strikka dåpsgave", og fikk bekreftelse fra flust med folk om at visst kan man gi strikkegaver til dåpen. I så fall ville jeg gjerne gi både noe som barnet selv kunne bruke, og noe som kunne følge henne selv om hun vokser ut av 1/2års-størrelse. Hva med trøye til Ida og en bamse med matchende trøye? En rask gjennomgang av tilgjengelig tid til strikking tilsa at det kunne gå å produsere både og. Og da var det bare å finne oppskrifter (heldigvis hadde jeg noen lånte biblioteksbøker i hylla) og legge opp ASAP!

Fotosession utenfor kirka 10 minutt før dåpen starter

Garn: Drops Alpaca Boucle til bamsen og Nøstebarns 2-tråds merino ull til trøyene
Pinnenr: 3 til alt
Oppskrift: Bamseoppskrift fra Lene Holme Samsøes bok Sødt og Blødt til bamsen og Nonstoptrøya til trøyene
Vekt: Bamse veide 72g uten fyll og trøye, bamsetrøya 22g og barnetrøya 30g

Den kommende uka ble det strikket i alle ledige minutter, bortsett fra turen til garnbutikken for å kjøpe garn og til hobbybutikken for å kjøpe vatt, begge deler til bamsen. Jeg hadde et tidsskjema, og det MÅTTE holde hvis jeg skulle kunne overrekke gaven i dåpen. Nonstoptrøya til Ida var fort unnagjort - den nærmest gled av pinnene (til tross for at jeg strikka med bambuspinner). Bamsekroppen gikk tråere, MYE tråere. Jeg innså ganske raskt at det kom til å holde hardt med det tidsskjemaet. Alpaca Boucle og p3 er ikke akkurat noen racerkombinasjon, men det måtte jo strikkes tett for at bamsen ikke skulle lekke, og Boucle-garnet gir en veldig fin og lodden bamse-effekt!

Nest siste kvelden var bamsen ennå ikke montert, og bamsetrøya var ikke en gang lagt opp. Heldigvis har man snille venninner som akkurat den kvelden kunne hjelpe å gi liv til bamsen ved å fylle den med vatt. Den kvelden gikk bamsen til sengs som seks løse, men stuffa kroppsdeler. Neste dag fikk bamsen liv - etter 2-3 monteringsforsøk lærte den å sitte og å stå, og å holde armene ned og å strekke seg fram mot meg. Utpå ettermiddagen fikk den også både syn, luktesans og et lite smil om leppene. Men fremdeles var den kald og naken. Trøya kom på pinnene utpå kvelden før dåpen. Heldigvis har man også kompiser som ikke har noe imot å holde en med selskap ut i de små timer når det er noe som bare MÅ bli ferdig. Hva skulle man gjort uten venner i en slik situasjon?

Morgenen etter puttet jeg bamsen og trøyene i sekken og satte jeg meg trøtt på toget. Bamsen kom opp av sekken utenfor kirka for å bli foreviget i den hvite krystallklare snøen. Den hadde ikke levd lenge da jeg ga den fra meg, men jammen syns jeg jeg hadde blitt godt kjent med den. Så morsomt det var å lage noe som fikk liv på den måten som en bamse får!

Needless to say: det ble ikke tid til skylling eller damping denne gangen, men verken Ida eller storesøstra så ut til å bry seg nevneverdig om det under gaveåpningen. Bamsen ble godt mottatt i den nye familien :)

Idabamsen og nonstoptrøya sammen med resten av gavene på gavebordet

Kravlebukse

Bloggen har levd på luftsuppe og venteboller i et halvt år snart. Det betyr ikke at strikkepinnene har hatt samme dietten. Forhåpentlig innleder dette innlegget en liten strøm av noe hyppigere bloggposter enn så langt i år:

En kald vinterdag i januar var jeg på besøk hos fetter med familie. De har overtatt fruens barndomshjem; et herskapelig kråkeslott langt oppe i åsen på Nordstrand. Huset har bare én virkelig skavank, nemlig at det er gulvkaldt som gamle hus flest. Familiens gående medlemmer overkommer dette ved hjelp av varmt fottøy, men for den krabbende ettåringen er det en stor ulempe!

Da ullbuksa fra barseltida begynte å ligne mer på en shorts kom fetterfruen med et sterkt ønske om at den kunne erstattes med en ny og litt større. Jeg gikk sporenstreks igang.

Garn: Sisu og rester av Drops Nepal
Pinnenr: 4
Oppskrift: Fra hodet
Vekt: Totalt 200g

Mønsteret til buksa ble til underveis, med litt smugtitting på nettet og i noen bøker for ikke å bomme helt på lengden. Etter å ha strikket med fyrstikker (se vottene nedenfor) gikk det rasende fort å strikke denne buksa. Den var ferdig på ca en uke, og rakk nesten å bli ferdig til ettårsdagen. Selvfølgelig ble den liggende en uke til før den ble sendt, og nå har den ligget klar til blogging i snart 6 måneder!

Mottakeren melder om at den var i flittig bruk i flere måneder. Oh, joy! :-)

Vintersøndag

Strikkepanjas søndagsvotter har stått på listen min lenge. En stund turte jeg ikke helt starte fordi det står i oppskriften at den ikke er til for nybegynnere. Men etterhvert innser jeg at jeg ikke er en nybegynner. Og det Strikkepanja oppgir som begrunnelse for at man bør ha litt trening, er at man kanskje må gjette litt for å få ting til å gå opp. Den som kjenner meg vet at jeg nesten aldri følger en oppskrift fra start til slutt. Enten fordi jeg kommer til å gjøre noe feil, eller fordi jeg tenker at dette kan jeg fikse på en enklere/bedre/finere måte selv. Så det blir ofte justeringer underveis. Hvorfor frykte en oppskrift som legger opp til det?

Garn: Drops BabyAlpaca Silk
Pinnenr: 2,25
Oppskrift: Strikkepanjas Søndagsvotter
Vekt: 75g *

Oppskriften gikk lett som en plett - det var artig å strikke, og det gikk raskt å lære seg repetisjonene. Jeg følte kniven mot strupen da jeg la opp til vottene. Tiden var knapp fram til strikkesvigerinnens og navnesøsterens bursdag, og ikke minst hadde jeg jo nettopp fullført alle julegavene, så jeg fryktet at hendene mine var litt strikkelei. Men med et mønster som viser framskritt hele tiden, og med et garn som er smørmykt i hendene gikk dette utrolig greit. Det er ikke så ofte at jeg klarer å strikke mønsterstrikk samtidig som jeg holder samtaler i gang eller følger med på tv, men denne gangen gikk det flott. Det bidro vel til at vottene ble ferdig til bursdagen.

Strikkesvigerinnen fulgte med på lasset, slik de fleste svigerinner gjør. Det har vært med blandede følelser at jeg har innsett hennes kapasitet og ferdigheter med pinnene. Det ene kunstverket etter det andre har åpenbart seg. På den ene siden har jeg vært stum av beundring over hennes evner, men på den andre siden har jeg kjent et voksende konkurranseinstinkt komme snikende. Dette bidro sikkert til den nevnte følelsen av kniven mot strupen. Til min store glede kan jeg i etterkant konstatere at konkurranseinstinktet har sluppet taket. Det var rett og slett en utrolig stor glede å få gi en strikkegave til en som strikker selv, og som derfor vet hva som ligger bak av omtanke.


* Den observante leser legger kanskje merke til at jeg her innfører en ny faktakategori. For prosjektene som er fullført i 2012 er jeg igang med prøveprosjekt på å notere ned vekt på alt jeg strikker. Vi får se hvor lenge det holder :)

Hals over hode

Denne halsen dukket opp på en av mine vandringer i nettverdenen. Etter den elskede Mariustunikaen hadde jeg noe restegarn som jeg ville skulle bli til noe fint. Selv om ull har noen overlegne kvaliteter på mange områder, elsker jeg også alpakka for fallet og tyngden i garnet. Det inspirerte til en lekker og feminin sak som man kan surre rundt halsen.

Garn: Drops alpakka
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Hals i Vivaldi

Jeg la opp en del flere masker enn oppskrifta tilsa, for jeg ville ha en hals som kunne snurres rundt, og ikke bare ligge over skuldrene. Restegarnet fikk følge av to nye nøster, og jeg sørget for å avslutte slik at jeg ikke fikk noen rester. Det tok litt tid før jeg kom inn i mønsteret, men etterhvert gikk det fint, og det gikk fortere og fortere. Jeg er jo en stor tilhenger av å strikke mønster av ulike slag fordi det alltid skjer noe i strikketøyet. Ensfarga glattstrikk egner seg, etter min mening, best for TV-titting eller som konferansestrikk. Men der egner det seg til gjengjeld godt!

Gaven var tiltenkt en god venninne fra starten. Før jul ble vi enige om at vi skulle sende gaver til hverandre, fordi vi ikke skulle ses før i romjula. Jeg var ikke helt i rute i forhold til postens frister, men tenkte at siden jeg sendte som brev, skulle det nok gå bra. Dama på postkontoret var også veldig positiv til sjansene for at den skulle komme fram. Nervøsiteten steg derfor kraftig da jeg hadde kontakt med venninna mi i romjula, og den ennå ikke var kommet fram. Det varte og det rakk, og jeg var en stund helt sikker på at noen i posten hadde "fått" ny fin hals. I noen dager lovet jeg sågar meg selv at jeg aldri skulle sende strikkeprodukter i posten mer. Men så, på et for meg uforklarlig vis, dukket pakken likevel opp. Avsenderen (jeg vedkjenner meg ingen skyld  her) hadde skrevet feil poststed. Feil by. Helt feil by. Lykken var stor (både hos avsender og mottaker) da gaven kom i hus til riktig mottaker nøyaktig en måned etter julaften. Posten er nesten hva den en gang var likevel. :)

Trønderbart

Bartehalsen ligger høyt oppe i konkurransen om å være (fjor-)årets mest populære julegave blant mottakerne. Jubel og fryd ved gaveåpning gleder et strikkerhjerte, og Frank gremmet seg lenge over at det ikke var kaldt nok til å bruke halsen. Den er ganske tjukk, siden det er dobbelt lag både øverst og nederst på halsen.

Inspirasjonen (og blåkopi av barten) kommer fra Merete nok en gang. Det var heller ikke her noen gang tvil om hvem som skulle få den. Frank har gjennom flere sesonger vist seg å være en ivrig bruker av hals. I tillegg er han trønder, og dermed nesten naturlig medlem i barteklubben. Til vanlig har han funnet det for godt å ha skjegg som akkompagnement til barten. Skjegget virker diskvalifiserende i barteklubben. Derfor var jeg glad for å kunne bidra med en bart uten skjegg.

Garn: Drops Lima (og svart rest av noe annet til barten)
Pinnenr: 4
Oppskrift: Incognito og It's a moustache for your fingers

Jeg la nok opp et litt annet masketall enn incognito-oppskrifta sa. Ble i det hele tatt ikke så klok på oppskrifta, men den ga meg jo nok inspirasjon til å strikke denne halsen, så da klager jeg ikke! Rett fram rundt og rundt strikk er takknemlig å ta med seg i sosiale lag eller på bussen eller noe slikt. Denne var med litt overalt innimellom alle andre strikkeprosjektene som krevde mer oppmerksomhet i adventstida. Den ble derfor ikke veldig fort ferdig, men tidsnok til gaveoverrekkelsen. Og vel så det. Barten er (selvfølgelig) brodert på med maskesting etterpå. Ikke noe hokus pokus å få det fint når man bruker litt tjukkere garn enn i selve strikketøyet. Når man i tillegg velger et garn som er litt mer hårete får man en fin effekt med lodden bart.

De dagene Frank ikke har lyst til å dyrke trønderen i seg, kan han snu halsen opp ned. Da forsvinner barten bak jakkekragen, og han kan late som han har fått en helt ordinær, kjedelig blå hals i julegave. Som om det noen sinne er feil å ha en Poirot-bart? Den gjør seg jo godt både på haka, på kinnet og i nakken!

PS: Takk til den kjekke modellen, som altså ikke er Frank  (c:

Helt naturlig

Julas dille var halser av ymse slag. Jeg ser at jeg ikke er den eneste som har hatt dette som et tema for 2011-julegavene. Hals er anvendelig, og har virkelig fått sin renessanse etter at de kom i ny og moderne snurre-rundt-hodet-mange-ganger-versjon. Dette er en av det slaget. Som nevnt i forrige innlegg var jeg så heldig å treffe på fri porto hos Pickles i høst, og da bestilte jeg også litt av dette garnet.

Jeg liker egentlig ikke så veldig godt garn i hesper. Siden jeg ikke har (eller er) et hespetre, blir det ofte knuter og floker før jeg endelig får omforma hespene til nøster. Men jeg gjør noen unntak for tykkere garn, og må innrømme at dette var en lek sammenligna med Nøstebarns 2-tråds garn.

Garn: Pickles Abuelita tjukk merino
Pinnenr: 7
Oppskrift: Naturligvis vintersett hals

Selvfølgelig gjorde jeg ikke helt som oppskrifta sa. Hvorfor følge noe slavisk når man sikkert kan bedre selv? Vel, noen ganger er slike tilpasninger bedre enn andre. Denne gangen ble det litt kluss. Jeg måtte rekke opp noen ganger. To skritt fram og ett tilbake. Men til slutt blir det ferdig strikketøy også på den måten.

Selv om oppskrifta sier at man skal bruke i overkant av ett nøste til en slik hals, brukte jeg bare ett nøste. Jeg ville helst ikke sitte igjen med rester. Og ærlig talt, syns jeg det funker fint. Den ble fyldig nok uten å bli klumpete rundt halsen.

Og garnet, det er en drøm. Mykt og deilig og fyldig og lett. Mulig at det blir reprise på dette. :)

Helt til slutt: Den årvåkne leser legger kanskje merke til hva jeg har på hodet. Calorimetryen som jeg strikka i fjor vinter er i flittig bruk. Gull!

Bob og Sue

Ideen til Bob og Sue kom tidlig i høst, kraftig inspirert av Merete. Siden har også DuBedåre kommet med sin versjon. Mønsteret var gratis og da Pickles hadde gratis frakt en gang litt senere på høsten kom garnet i hus. Nok en gang var det fargene som gjorde at jeg var sikker i min sak. Heidi er og blir oransje. Kanskje litt sprelsk å kombinere med nesten like store deler gult, men det var verdt sjansen.

Garn: Pickles Extra Fine Merino
Pinnenr: 3 og 3,5
Oppskrift: Goldfish mittens (Ravelry-lenke)

Mønsteret er justert til å passe en voksenhånd. Ingen hokus-pokus, så lenge maskeantallet er delelig på 4. Skulle jeg gjort det igjen, ville jeg lagt opp litt flere masker til mansjetten, for den ble i trangeste laget. Fordelen er at vottene ikke på noen måte står i fare for å falle av. Man må jobbe litt for å få dem av seg. Jeg tror heller ikke jeg skal begi meg ut på mer mønsterstrikk med merinogarnet til Pickles. Det er mykt og deilig, men litt for løst spunnet for mønsterstrikk etter min mening. Det deler seg lett, og da er det en fordel å ikke ha flere tråder å passe på i tillegg.

Det viktigste er likevel at mottakeren ble veldig fornøyd, og Bob og Sue er i flittig bruk. Slikt varmer et strikkerhjerte. En venninne som fikk se vottene før de ble overlevert lurte på hva de skulle forestille. Jeg fikk bange anelser, og passet derfor på å døpe vottene før de ble overlevert. Heidi var ikke et sekund i tvil om at dette var gullfisk, men følte ikke umiddelbart for å gå inn i rollen som Daddy. Derfor synger jeg av full hals: Bob, Bob, Mummy, Mummy, Bob, Bob, Sue!