Snikkikk

Nisseverkstedet er i gang. Årets julegaver er under produksjon - hos meg som hos alle andre strikkersker og syersker nå i desember. Det er en stille tid på alle blogger, og mange kjører pauseinnslag med julepynt eller mandariner eller slike ting. Det er litt det samme som å plystre for å late som man ikke finnes.

Hemmelighetene er ikke klare for å røpes ennå, men her er i alle fall en liten snikkikk på årets julegaver som skal havne under diverse trær.
Sju i tallet - for månedene desember, november, oktober, juni, mai, april og mars. Mange er ikke strikket helt i de månedene de skulle vært strikket i, men de duger lell. Det blir i alle fall totalt 12 strikka julegaver fra denne dama i år. Jeg satser på gjentakelse neste år. 12 julegaver i 2012. Magisk!

Mønster eller ikke mønster

Anne på landet har teststrikket for meg, og nå har hun også strikket ferdig vott nr 2 og blogget om dem. Den oppmerksomme leser vil ha lagt merke til at det ikke har dukket opp noe mønster her på bloggen, selv om det er lenge siden Anne på landet teststrikket mønsteret og kom med innspill. Mange innspill og gode innspill. Jeg kan ikke annet enn å anbefale henne til andre som trenger teststrikkere.

Grunnen til at det likevel ikke har dukket opp noe mønster her er en av kommentarene Anne på landet kom med, nemlig at jeg hadde skrevet at disse vottene var strikket etter modell av to par kjøpt på folkemuseet i Sogn. Så da kom vi inn i åndsverkproblematikk, og det ble for vanskelig for meg.

Bilde lånt fra Ravelry

Heldigvis fikk jeg hjelp. Etter at Anne på landet tok opp tråden igjen, bokstavelig talt, har jeg fått flere besøk, og en flott kommentar på det originale "Teststrikker søkes"-innlegget. Linda kunne fortelle at dette var Votter fra Færøyene til Schachenmayr/Coats. De finnes på Ravelry, og gratis norsk mønster er tilgjengelig her.

Dette var bedre enn jeg kunne håpe på. Nå kan alle strikke vottene hvis de vil. Og jeg kan slippe å havne i kopitrøbbel. Samtidig har jeg fått prøve meg på å skrive mønster. Det er synd det blir så sjelden. Har noen flere mønsterprosjekter i tankene, men som alle vet, så kommer ikke mønster fra tankene og til papiret av seg selv. Jaja.

Tusen takk til Anne for teststrikking, og til Linda for oppklarende tips. Hurra!

Snart ajour

Jeg henger litt etter med julegavene i for i år, men smått om senn blir det vel en råd med det også. Jeg jobber meg i alle fall fremover i månedene, og presenterer her julegaven for juni.

Garn: Drops Nepal
Pinnenr: 4
Oppskrift: Annepålandets Mitts

Meningen var å vise fram vantene og den nymalte brune veggen min. De har nesten samme farge. Men på bildene over ser det ut som vottene og veggen har minst 5 forskjellige farger. Hver. Det er visst vanskelig med sånne nyanser for kameraet. Det får likevel holde. Leserne som er interessert i slikt, får jo også en liten titt inn i stua mi. Den bærer fremdeles ganske tydelig preg av flyttekaos. Utsnittet i stuebildet er derfor sirlig valgt. Når jeg vil glemme kassene som opptar gulvplass hjemme blar jeg fram det bildet på netthinna. Da virker det idyllisk.

Oppskrifta til Annepålandet var fin. Det ble busstrikking, og det gikk ganske fort unna. Men jeg er skikkelig dårlig til å holde telling på runder når jeg ikke strikker striper, så resultatet er at vantene er litt ulik lengde her og der. Jeg trøster meg med at de fleste mennesker også har to forskjellige hender, så det vil kanskje ikke synes så godt når de er på. Et problem jeg støtte på helt til slutt var hvor jeg skulle feste trådene, når vantene er laget for å brette opp og ned, ut og inn. Både innsiden og utsiden skal jo liksom være framsiden. Vanskelig å få det like pent på begge sider. Men jeg har i alle fall gjort et hederlig forsøk. Hva har andre som har strikket disse gjort?

Röd-hvit småjävel

Lille Ada er på alle måter en søt og hyggelig baby. Tittelen på dette innlegget refererer ikke til henne. Dog er hun ikke kjempefan av å bli påkledd lue innendørs og fotografert. I alle fall ikke når det er på høy tid med en formiddagslur. Men av og til må man lide litt for fotografen, og med bestemors innbitte sang og byssing, går det meste over.

 

Garn: Sandnes Sisu
Pinnenr: 2,5/3
Oppskrift: Gros djevellue

Tittelen henspiller på lua. Djevellua. For øvrig er det et uheldig navn på den fine babyluemodellen. Jeg har alltid likt disse luene, og jeg har strikket flere versjoner. De første jeg strikket var jeg uvenner med. Så uvenner at jeg  en stund valgte tro at lua hadde fått navnet fordi de var så klønete å strikke. Aldri ble det riktig med fellinger og økinger. Og jeg har sagt det før: Jeg er ikke venner med rillestrikk. Ikke i lengden. Det er kanskje praktisk og fint og alt, men jeg mister tålmodigheten.

Ikke desto mindre var gleden stor da jeg fant Gros oppskrift på disse luene. Rundt og rundt. Glattstrikk, og attpåtil nesten ikke sying i slutten. Hurra. Dobbelt glede! Jeg har strikket denne før, og jeg kommer helt sikker til å strikke den igjen. Nå kan babyene bare komme.

Julijulegave

Det som blir julegaven for juli ble strikket i august (litt på etterskudd), tatt bilder av i september, og blir nå blogget i oktober. Det er ikke lett å holde styr på det hele, men så vidt jeg klarer å regne meg fram til, mangler jeg per dags dato blogging av fem julegaver. Flere er allerede klare. Men det er åpenbart en dørstokkmil å finne fram kameraet.

Disse vantene fikk være med på sopptur, en dag for ikke så lenge siden, da jeg var på gamle trakter. På de gamle traktene kjenner jeg soppskogene mye bedre enn jeg gjør her, og med litt støtte fra en som kjenner dem enda bedre, ble utbyttet bra, selv om det var seint i sesongen for skogens gull.

 

Garn: Drops Lima
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Badegakks kabelvanter, men med mindre maskeantall

Disse pulsvantene er den første julegaven jeg har strikket med tanke på en spesiell person. Det gjorde det kanskje morsommere å strikke dem. Jeg visste liksom at de kommer til å bli tatt godt i mot. Men oppskrifta skal også ha noe av æren for at det gikk fort, sammen med venting i fergekø og noen timers kjøreturer. Det var en veldig enkel repetisjon, som fort satt i fingrene, og som likevel ga et fint mønster. Slikt er alltid veldig gøy, og når det er korte rapporter er det lett å bare strikke en til, og vips så må man felle av. Badegakk skal ha all ære for det. Jeg tror gjerne at dette er en oppskrift jeg kommer til å strikke igjen. Den kan anbefales!

 

MariusMarte

Livredd for å bli slått ned i støvlene av Randi skynder jeg meg å få stoltheten ut på bloggen. Jeg må nok innse at nederlaget likevel er et faktum. Samme hvor stolt jeg er - og jeg er virkelig stolt - må jeg bøye meg i støvet for Randi som har blitt ferdig med sin genser på under to måneder. Men, her er altså min tunika. Jeg er stolt fordi den er et voksenplagg strikket på pinne 3, og fordi jeg har gjort noen tilpassinger av oppskriften, som jeg er kjempefornøyd med. Og ikke minst fordi jeg har ønsket meg en slik tunika leeeeenge, og nå har jeg den. Selvstrikket!

 

Garn: Drops alpakka (oppskriften sier Sandnes mini alpakka, men på det tidspunktet hvor jeg begynte på denne, fantes ikke det i mørkeblått, og jeg ville ikke ha svart genser)
Pinnenr: 2,5/3/3,5
Oppskrift: Tunika med rund sal (modell 4) i Sandnes hefte 'Klassikere', med egne tilpassinger

Jeg begynte på denne tunikaen da jeg hadde flere sammenhengende dager med konferanser foran meg, i slutten av november. Ensfarget glattstrikk rundt og rundt er ypperlig konferansestrikk, og bolen vokste raskt. Oppunder jul måtte den ta til takke med å være kinostrikketøy én enkelt gang, for ellers var det for mange julegaver som skulle bli ferdig. I februar en gang kom jeg til fellingene til armhull. Siden jeg ikke hadde tid til å telle akkurat da, måtte det vente. Og det måtte vente lenge. Først fordi jeg ikke orka å telle, og så fordi jeg brukte all tid på å flytte. Og da jeg hadde flytta oppdaga jeg til min store forferdelse at akkurat dette strikketøyet hadde blitt liggende igjen hos eks-husverten fordi jeg ikke hadde plass til alt i bilen. Så da måtte jeg vente til slutten av mai, når jeg skulle tilbake til gamle trakter på besøk, med å hente det. I juni begynte jeg endelig å telle. Men jeg fikk ikke talt så langt. Ikke før ovenfor nevnte Randi kom på besøk i august, kom jeg skikkelig ordentlig i gang med tellinga. Og da gikk det slag i slag. Siste maske ble strikket lørdag 27. august.
Damping og fotosession måtte likevel vente noen uker, til jeg var på besøk hos en venninne i Danmark. Ved et nedlagt fyr fant vi en god 'location' for posering.

Oppskriften var grei nok, men detaljfokuserte meg likte ikke at det så ut som om kragen stod opp på originalen. Så jeg la inn noen ekstra fellinger, og noen andre små endringer, og håpte at det ble bra. Det ble det heldigvis. Selv om jeg var fast bestemt på å rekke opp igjen dersom jeg ikke var 110% fornøyd da den kom av pinnene, ble jeg veldig glad for at jeg slapp å gjøre noe to ganger. Et annet sjakktrekk var å strikke mønsterdelen med et halvt nr tjukkere pinner. Jeg har, ærlig talt, aldri laga finere mønsterstrikk. Så det er et tips jeg skal huske på flere ganger.

Jeg har brukt tunikaen masse, og jeg har fått mange kommentarer. Jeg er fremdeles 110% fornøyd. Inntil videre bærer jeg den med nesten like stor verdighet som bunaden min. :)

Julegavesokker i september

Jeg starta året friskt med målsetning om en julegave i måneden i hele 2011. Det stoppa imidlertid opp på vårparten en gang, av flere grunner egentlig. For det første var jeg på flyttefot, og det ble viktigere å finne ny leilighet enn å strikke julegaver. For det andre mista jeg litt motet da halvparten av mars-julegaven forsvant. Den dukket aldri opp igjen, og for en tid tilbake fant den ene halvparten ny form. Mer om det en annen gang.

Disse sokkene er strikket litt nå og da over en ganske lang periode. Det begynner å bli en stund siden nå, men siden de ikke fikk være med på sommerferie, tok det sin tid før de ble avbildet. Da jeg nylig skulle til Sør-Gjæslingan på feltkurs gjennom jobb tenkte jeg at det kunne passe seg å ta med sokkene for å få foreviget dem. Riktignok er det ikke et skikkelig havskummønster på sokkene, men det minner da litt, gjør det ikke?

 

Garn: Sandnes Fantasy, ca 90 g til begge parene
Pinnenr: 3
Oppskrift: Toe up Ginkgo socks

Voksenparet ble strikket først, helt etter oppskriften. Jeg ble fornøyd, men konkluderte med at noen med lav vrist bør få det, siden det ikke er noen kile i sokkene. Av garnrestene strikket jeg et barnepar, i en modifisert utgave av mønsteret, denne gangen med kile. Ble jammen meg fornøyd med det også! Flaks. Nå gjenstår det bare å avgjøre om jeg skal splitte opp parene til julegaveinnpakkingen slik jeg først tenkte, eller om jeg skal finne mor og datter som kan motta matchende sokker sammen.

Oppskriften på ginkgosokkene har en spennende tå, hvor man begynner med en luftmaskerad under foten, og strikker forkorta rader til tå, Når man er kommet på oversiden tar man så opp luftmaskene under foten og samler opp maskene og begynner å strikke rundt. Det hørtes fiffig ut, men jeg ble ikke helt venner med teknikken. Klarte for eksempel ikke å finne tråden jeg bare kunne dra i for å løse opp luftmaskeraden. (Kanskje det har sammenheng med at jeg heller aldri klarer å finne tråden jeg kan dra i for å løse opp hyssingen på potetposene?) Resultatet ble imidlertid at jeg måtte klippe i alle luftmaskene og så dra ørti små trådbiter ut. Jeg trenger kanskje ikke legge skjul på at jeg brukte Judy's magiske teknikk på barnesokkene. Det gikk knirkefritt.

Dette er altså julegavesokker. Jeg starter nå tilbaketellingen, og dette er gavene for august og september. Satser på å komme i mål med en månedlig gave før adventstiden i alle fall.

Skogssokker i ny stil

De nye favorittsokkene mine er både strikket for lenge siden og tatt i bruk for lenge siden, men jeg har, som dere merker, ikke blogget dem før nå. Jeg er ikke så rask på avtrekkeren. Sommeren kom, og med den kom feriefølelsen. Så gikk sommeren, men feriefølelsen fortsatte ennå en stund. Nå har jeg nok en gang troen på at jeg skal klare å vende tilbake til bloggelandia.

Sokkene er det første av sitt slag, i alle fall i min samling. De er strikket etter inspirasjon fra de forrige favorittsokkene mine, som ble helt plutselig forferdelig utslitt på en gåtur i vår. Men disse er raffinert - de er strikket fra tåa og opp, og med forkorta rader på hælen. Førstegangsopplevelse både med Judy's magic cast on og Wrap'n'turn. Jeg er så langt sterkere tilhenger av Judy enn av Wrap, må jeg nok innrømme. Selv om jeg innser at det er få andre metoder som gjør forkorta rader så hullfri som W'n'T. Målsetningen om å generere 0 garnrester ble oppfylt. Dette er jo en av de store fordelene med å strikke tå-opp!

Garn: Sandnes Perfect, 50g av hver farge
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Man tager hva man tror bliver bra, så bliver man fornøyd!

Sokkene ble påbegynt på påskeferietogtur i Kina. Jeg må bare si: Hvilken icebreaker! De søte kineserne lurte på hvor jeg hadde lært den eldgamle kinesiske strikketradisjonen og var dødelig imponerte over at jeg gikk så opp i Kina. Jeg måtte smile. Jeg fortalte at det også var norsk tradisjon å strikke. Men mange av dem kunne ikke noe særlig engelsk, så jeg vet ikke hvor mye de forstod. Kanskje det fremdeles går rykter om den dedikerte europeeren som tok opp igjen gammel kinesisk håndverkskunst? Det hadde i så fall vært morsomt!

Bildene er fra høstturen i Trollheimen. Etter gjennomføringen av en vellykket trekant i sommer, ville vi prøve ut en annen, og mindre kjent trekant i samme fjellområde. Vi var på tur første helga i september, og vi kan oppsummere med at Bårdsgarden-Innerdalshytta-Kårvatn-Bårdsgarden er minst like lett å anbefale som den vanlige trekanten i Trollheimen. Første helga i september er det fremdeles modne blåbær, men høstfargene har begynt å trenge gjennom. Vilt, vakkert (men dog litt vått). Og for dem som ikke vet det, gjør raggsokker seg også som termosvarmer. Praktisk!

Benjamin og Åsa

Det har vært stille lenge. Jeg må innrømme at det har blitt mye mindre strikking enn jeg skulle ønske. Flytting og kjøkkenbygging har tatt sin tid. Ny jobb og nye oppgaver har også bidratt. Alt i alt har det betydd at jeg har gått i bloggedvale i nesten tre måneder. Jeg håper ikke det gjentar seg.

Resultatet av bloggedvalen er at jeg nå har en del prosjekter som ligger og venter på å bli tatt bilde av og blogget. For jeg har tross alt strikket litt de siste månedene.

Benjaminbodyen har vært ferdig og bloggeklar lenge. Bildene er også tatt for en god stund siden. Hvitveisen vitner om det. Jeg var i ferd med å blogge den for to måneder siden, men så ble Blogger vrang, og så ble jeg lei, og så har jeg utsatt det. Til nå.

Nå er bodyen forært til sin mottaker. Åsa er ennå bare en liten jente, så bodyen i str 6-12 mnd er for stor til henne ennå. Foreldrene til Åsa er begge over 1.80, så vi var usikre på hvor stor hun kom til å være når hun kom ut. Derfor tok jeg heller i litt i størrelsen, for å slippe å risikere at bodyen var for liten fra dag en. Åsa kom til verden som en ganske gjennomsnittlig baby, så vi må nok vente litt til hun kan bruke bodyen, men heldigvis er jo ullbody veldig praktisk til høsten og vinteren.

Garn: Nøstebarn 2-tråders
Pinnenr: 3
Oppskrift: Benjamins voksebody

Oppskriften var morsom, og i motsetning til andre vokseplagg i rillestrikk på langs, gikk det rasende fort (for meg å være) å strikke denne bodyen. Den er for det aller meste konferansestrikk, og jeg tror ikke jeg brukte mer enn noen uker fra jeg la opp første maske til jeg felte av. Det var jo nesten ikke trådfesting heller, siden den er ensfarga. Men så var det disse knappene. Med en ensfarget body ville jeg ha litt spreke knapper. Fordi det er en babybody ville jeg likevel ikke at knappene skulle være for store og prangende. Så da var det om å gjøre å finne samme type knapper i mange ulike farger. Dørstokkmila ble plutselig veldig lang, og bodyen ble liggende kjempelenge. Hvor skulle jeg begynne å lete i den nye byen?

Heldigvis fikk jeg tips om at Sommer possementsforretning har en hel vegg med knapper. Så da jeg endelig fikk til å komme meg til sentrum i butikkenes åpningstid var handelen fort unnagjort. Og derfra gikk innspurten greit. Men det var enda godt at jeg hadde beregna god tid fra oppstart til termin. Da rakk jeg å ta bilder også før overrekkelse. Foreldrene er fornøyde, og Åsa har heller ikke sagt noe negativt om gaven ennå.

Bruksbilde kommer kanskje når bodyen passer.

For første gang

For første gang kommer det et innlegg som overhodet ikke handler om strikking. Eller, indirekte handler det kanskje litt om mangel på strikking, men i all hovedsak må det leses mellom linjene.

Det handler om det nye livet i den nye byen. Som nevnt tidligere har boligjakten beslaglagt mye fritid. I starten var det mange visninger nesten hver eneste dag. Så roa jeg meg litt ned og ble litt mer selektiv på hva jeg gikk på. Jeg var til og med med på å by noen ganger, men det tok slutt nesten før det var begynt som regel. Det er mange som vil ha ny bolig her i Midt-Norges perle, og mange har veldig mange penger. Mange er to. Derfor kan mange by mer enn meg.

Men jeg tar ikke til takke med hva som helst. Jeg vil helst ha tre rom. Helst luft og helst sol og lys inn vinduene. Aller helst også vedfyring, veranda og masse boltreplass. Alt til en overkommelig pris. Det sier seg selv at jeg ikke kan få alt jeg vil ha. Ikke til en passe pris i alle fall. Kanskje tidlig på 2000-tallet var det mulig til den prisen. Men mye har skjedd siden det.
Denne uka kom det likevel noe som nesten virka som et lite under. En treroms med perfekt plassering til en overkommelig pris. Uten vedfyring, veranda og med grei, men ikke overvettes masse boltreplass. På visninga i går var jeg bare passe fornøyd. Veldig upraktisk kjøkken med minimalt med skapplass. Noe må gjøres. Men alt i alt er fordelene mange flere enn ulempene. Og i dag skjedde under nummer to. Det var ingen som ville betale mer enn det jeg kunne gi for herligheten. Nå er den min.

Snart, ganske snart, skal jeg møblere min helt egne leilighet. For første gang.

Da skal det bli strikking og gode tider. Først skal jeg en liten tur til et stort land. Vi sees i mai!
God påske til alle sammen!

Jakten på den forsvunne...

...pulsvanten.

Etter å ha gått med pulsvantene og kamera i veska i noen dager, tok jeg i dag endelig skrittet å ta begge tingene ut av veska samtidig, og fikk knipset noen bilder. Jeg har lurt litt på hvor jeg skulle ta disse bildene. Pulsvantene er grå, og jeg ville gjerne ha noe som kunne kontrastere gråfargen. Det har vært litt vanskelig å finne, fordi det er veldig mye som er ganske grått her i denne nye byen på denne årstida.

Men så kom jeg på at rett bortafor der jeg bor er det en stor kirkegård, og jeg tenkte at der var det sikkert noen blomster og kanskje til og med noen vintergrønne planter. Da det viste seg at dagen i tillegg hadde sol fra skyfri himmel tenkte jeg at jeg kunne få mange fine kontraster. Så gikk jeg ut, og tok flere fine bilder, med forskjellige farger. Resultatene kan dere se i innlegget under.

Jeg var strålende fornøyd. Endelig skulle det blogges og endelig skulle pulsvantene finne sin plass i julegavekurven sammen med de andre julegavene. Da jeg hadde tatt det siste bildet (av påskeliljene) skulle jeg putte alt tilbake i veska, før jeg gikk hjemover. Men så oppdaget jeg til min store skrekk at to pulsvanter var blitt til en. Jeg sjekket bildene jeg hadde tatt og fant fort ut at det siste bildet jeg hadde tatt med pulsvantene var ved en liten granbusk. Fremdeles full av optimisme gikk jeg tilbake dit - samme veien som jeg hadde kommet. Ingen pulsvante å se. Jeg gikk fram og tilbake fire ganger for å være sikker på at den ikke var der. Og her er det poenget igjen: Det er fryktelig vanskelig å oppdage en grå pulsvante midt i grå asfalt, grå grus, grå snø, grått gress.

Enden på visa var at jeg måtte gå hjem med bare en pulsvante.

Det store spørsmålet er selvfølgelig: hvor ble den andre vanten av? Har noen tatt den? Hvem kunne ha bruk for bare en grå pulsvante? Ble den igjen hos de døde på kirkegården? Var det som en slags takk for at du kom hit og tok bilder, du trenger ikke tenke på å komme hit en gang til? Jeg ville jo bare ha litt farger. Huff.

Og nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke nok restegarn til å lage en ny. Kanskje jeg bare rekker opp den jeg har laga, og lager noe nytt. For jeg kan jo ikke gi bort bare en pulsvante. Hvem har bruk for bare en?

Debut

Som nevnt tidligere har jeg debutert som pjoner. Jeg må innrømme at jeg faktisk ble litt skuffa over at det ikke var annet enn fastmaskehekling som skjulte seg bak det mystiske navnet. Jeg har jo hatt lyst til å pjone lenge. Men på den andre sida var det jo greit, for da kunne jeg bare begynne uten videre instruksjoner. Det var i alle fall en lettelse. Hjemme hadde jeg en garnrest som hang og ventet på et passende prosjekt, og den meldte seg frivillig til å være pjonetestgarn.

Det er lenge siden jeg begynte på disse pulsvarmerne. Helt tilbake til midten av januar. Men de utgjør altså julegaven for mars i julegavesamstrikken til Annepålandet. Noen har allerede gitt noen hint om at de kan falle i smak, noe jeg selvfølgelig setter pris på.

Garn: Viking Eco Alpaca
Krok: 10
Oppskrift: Innfallsmetoden

Jeg kan vel ellers lett fastslå at mars ikke har vært det man kan kalle tidenes fullføringsmåned. I alle fall ikke på håndarbeidsfronten. Men det betyr ikke at jeg ikke har gjort noe. Jeg har sluttet i jobb, og begynt i ny jobb. I tillegg har jeg flyttet en hel leilighet inn i diverse boder i en ny by. Og nå de siste ukene har jeg vært på så mange visninger som jeg aldri har vært på før. Nå har jeg også begynt å by. Boligmarkedet i Trønderhovedstaden er crazy banana for tiden. Derfor er det mulig jeg må smøre meg med litt tålmodighet. Jeg håper kanskje at kjøp er på plass før påske, med overtaking en gang før sommeren.

Poenget er i alle fall at det nesten er ubegrensa hvor mye tid man (les: jeg) kan bruke på visninger og leting. Og det går ut over tiden jeg ellers ville brukt til å strikke (eller hekle eller pjone). Bodyen nærmer seg. Det vil si, den er så godt som ferdig, men jeg har ikke festet tråder, heklet kanter og sydd i knapper. Det kommer en tid for alt. Heldigvis. :)

Smått, men godt

Før jul, da jeg egentlig burde konsentrert meg om det som skulle pakkes inn og sendes til gode venner, kunne jeg ikke dy meg for å prøve meg på noen småting som jeg hadde tenkt på en stund. Av og til (eller som ofte) er det som vi vet morsomst å gjøre det som ikke står på må-lista.

Babylue
Garn: Rester av sisu og babyull
Pinnenr: 2,5
Oppskrift: Egen tilpassing av Gros og Lenes oppskrifter

Calorimetry
Garn: Drops Nepal
Pinnenr: 4,5
Oppskrift: Tilpassing av Calorimetry for ny strikkefasthet

Jeg har strikket mange djevelluer i min karriere. På langs og på tvers. Men alle har vært i rillestrikk. Rillestrikk er jo praktisk fordi det er fleksibelt, og lua kan vokse med barnet. I alle fall i noen måneder. Men rillestrikk går sakte. I alle fall når jeg strikker. Så da kunne det være fint å prøve djevellue i glattstrikk. Jeg fant diverse oppskrifter på nettet, printa dem ut, tok dem med hjem og brukte dem som inspirasjon. Fordi jeg ikke fulgte oppskriftene helt ble det en ganske liten lue. Jenta som den egentlig var tiltenkt var allerede på det daværende tidspunkt godt og vel en måned, så lua ble lagt på vent til en ny mottaker. Det passet bra, for i forrige uke fikk jeg melding om at en gammel venninne hadde fått en prematur datter. Lua ble pakket inn og sendt i posten, og i går fikk jeg sms med takk. Passa bra for meg!

Calorimetryen ble strikket til meg selv. Jeg hadde noen rester igjen etter flettelua jeg strikka i julegave til Elin. Siden jeg har hatt som prosjekt å ikke øke restelageret passa det bra å finne et lite prosjekt som jeg kunne lage ut av den resten. Og jeg hadde jo tenkt at jeg skulle skaffe meg en Calorimetry. Som tenkt, så gjort. Og dagen etter ble den tatt i bruk. Den har vært brukt mye etter det. Et par ganger har jeg vært redd for at den har forsvunnet. Og en gang mista jeg den faktisk i butikken. Men jeg oppdaga det fort og fant den igjen, heldigvis!
Nepal blir bare mykere og mykere i bruk, og med et ganske så mykt utgangspunkt er det etterhvert som smør. Deilig og varmt for ørene mine.

Første par ut...

...er februarjulegaven, nærmere bestemt kerttu-sokkene. Jeg måtte jo skynde meg å gjøre dem ferdig hvis jeg skulle nå det innen fristen. Nå har de vært ferdig noen dager, men jeg har hatt nok av ting å fylle tida med i det siste, så bildene ble tatt innimellom slagene, og nå (som forrige måned) poster jeg bloggposten idet vi nærmer oss månedsskiftet med stormskritt.

Kombinert med planen om å strikke julegaver hele året har jeg også hatt en plan om å bruke fra garnlageret. Det henger sammen med at jeg er på flyttefot, og at jeg derfor ikke ser noen grunn til å samle mer til å fylle eskene med. I februar hadde jeg lyst til å strikke sokker. Jeg lette gjennom garnlageret for å se hva jeg fant som kunne brukes. Jeg endte med et rødt og et rosa nøste. Ikke min favorittkombinasjon i utgangspunktet, men jeg for ikke så lenge siden hadde lest at Ein gul knapp-Guro liker kombinasjonen, og så tenkte jeg at noen barrierer er til for å brytes.

Skikkelig smalstripa, med bare en runde i hver farge. Nesten litt psykedelisk, men jeg syns det ble ok. Det skal sies at fargevariasjonene ikke yter mønsteret i sokkene rettferdighet. Hullmønsteret kommer mye bedre fram på ensfarga sokker. Men man tager hva man haver. Neste gang kan jeg kanskje strikke ensfarga.

Neste gang skal jeg også strikke littegrann større. Når jeg strikka med to farger måtte jeg liksom velge en hovedfarge, til helen hovedsakelig. Det var noen flere meter rødt garn i følge magebåndet, så da ble det rød hel. Det røde nøstet holdt nesten helt i mål, men måtte skjøtes litt på tuppen. Fordelen med fargeskift er at små nyanseendringer i rødt ikke blir synlig annet enn hvis man virkelig gransker med lupe. Men jeg satt igjen med en ganske god rest av rosa. Så når jeg skal strikke ensfarga, kan jeg bruke 1 nøste pr sokk, og ikke sitte igjen med noen rest, men med litt lengre føtter på sokkene.

Paret som blir lagt i julegavekurven denne måneden er i str 37-38. Helt ok damestørrelse, men jeg kjenner mange damer som har større føtter enn det.

Garn: Schachenmayr Juvel rød og Gjestal superwash sport rosa, ett nøste av hver

Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Kerttu-socks

Og jeg har nok ikke sagt det tydelig før, men for de som er lesere av bloggen, og som forventer å få julegave, er det lov til å legge inn ønsker på slike gjennom året. ;)

På pinnene

Jeg pleier vanligvis å være av typen som liker å gjøre meg ferdig med ett prosjekt før jeg begynner på det neste. Unntaket er når jeg holder på med store prosjekter - da pleier jeg å innimellom ha noen småprosjekter som blir fort ferdig sånn at jeg føler at jeg får produsert litt og ikke står på stedet hvil. Jeg vet jo at jeg ikke står på stedet hvil, men det er så godt å få ting ferdig. Da funker et sokkepar eller et vottepar ypperlig som avveksling midt inni en større genser.

Nå er jeg i gang med et sånt litt større prosjekt. Jeg startet på Marius-tunika med rundfelling i midten av november. Jeg skulle på en konferanse, og tankeløst ensfarget rettstrikk rundt og rundt var perfekt konferansestrikkeprosjekt. I desember gikk mye tid til julegaver, men tunikaen har fortsatt å vokse fordi jeg er på en del seminarer og konferanser.

I januar fikk jeg ånden over meg, og tenkte at jeg skulle lære meg å pjone. Endelig fant jeg en beskrivelse hos Annepålandet som forklarte enkelt og greit hva  pjoning er, nemlig kjedemaskehekling. Så starta jeg på en vott. Hekla ca en halv vott, før jeg la det fra meg fordi jeg skulle på konferanse, og da passa det bedre med tunikaen.

I tillegg har jeg meldt meg på Annepålandets julegavesamstrikk (ja, hun er en inspirasjonskilde for meg). Så da vi kom til februar, fant jeg ut at jeg måtte skynde meg å starte på en ny julegave. Jeg lette i restegarnlageret og fant to nøster med medium tykt sokkegarn (100m/50g) Kerttu-sokkemønsteret passer utmerket til denne tykkelsen, og jeg har lenge hatt lyst til å strikke de sokkene, så da gikk jeg i gang. Jeg er ca halvferdig med første sokken. Det går ganske fort, men jeg har ikke hatt så mye tid den siste uka.

I dag reiser jeg igjen på konferanse. Naturlig nok tenkte jeg først at jeg skulle ta med meg tunikaen. Men så målte jeg og oppdaget at jeg straks skal begynne på mønsteret. Altså passer det ikke så godt som konferansestrikk lenger. Og dessuten begynner strikketøyet å bli tungt, og ugunstig som reisestrikketøy. Hva skal jeg da gjøre? Pjoning er ikke automatisert nok for meg ennå, og Kerttu-sokkene må jeg også følge med på. Hmmm. Jo, vent, jeg har jo planer om å strikke en Benjamins voksebody til et vennepar som venter barn. Det er rundt og rundt og kan godt strikkes uten fargeskift. Perfekt!

Resultatet er at jeg (snart) har fire prosjekter på pinnene. Jeg tror aldri jeg har hatt så mye på gang på en gang før. Og det begynner å bli en god stund siden sist jeg gjorde noe ferdig. Hmmm. Vel, sokkeparet har frist i februar, så det må jeg fullføre innen rimelig tid. Ellers tror jeg at jeg må gi meg selv forbud mot å starte på noe mer før jeg har fullført de tre andre prosjektene jeg holder på med. Kanskje mars blir stående som rekordmåned på fullføring? Jeg håper det.

Med så mange prosjekter er det jammen flaks at jeg fikk to strikkevesker fra Felisi til jul. Den store (grønne) inneholder nå tunikaprosjektet, mens den lille (mønstra) skal bli med på konferanse. Begge to er kjempefine, og farger og mønster passer perfekt til mine preferanser. Det skal sies at den grønne plukket jeg ut selv, men glemte det. Så jeg ble veldig overrasket over at julegavegiverne hadde vært så flinke til å plukke ut en jeg likte. Inntil jeg oppdaget at jeg hadde tipset dem om akkurat den. At Randi på egenhånd klarte å finne en jeg syns er like perfekt tyder på at hun har god oversikt over smaken og fargepreferansene mine. Begge er tatt i bruk, og de gir meg litt ekstra inspirasjon hver gang jeg skal finne fram strikketøyet.

Teststrikker søkes

Jeg har produsert en oppskrift til vottene i innlegget under. Selv synes jeg at jeg har vært overtydelig i forklaringene, men egen erfaring med andres oppskrifter tilsier at ikke alt alltid er like opplagt for dem som kopierer, som for dem som fant på.

Så nå lurer jeg på om det er noen i bloggeland som kan tenke seg å strikke gjennom oppskriften og kommentere det de syns er vanskelig. Jeg har det ikke veldig travelt, men det hadde vært greit om det kunne skje før påske ca. Finnes det noen nysgjerrige, snille sjeler der ute som ikke allerede har altfor fulle strikkelister?

Jeg kan lokke med at etter en litt oppmerksomhetskrevende start, er dette nesten plankekjøring, og kan godt kombineres med tv-titting, venninneprating eller lignende. Mitt par ble til på den måten.

Julegaver 2011

Ikke før har jeg rukket å presentere julegavene fra sist, så skyter jeg i gang med julegaver for neste år (egentlig i år). Overilt vil kanskje noen si, men klok av skade - jeg har bare en gang tidligere blitt ferdig med alle julegavene jeg gjerne ville bli ferdig med før julaften - har jeg i år meldt meg på Annepålandets julegave-samstrikk for 2011.

Januars julegavebidrag er et vottepar. Det har vært ferdig i flere uker, men siden det har har vært så lenge til slutten av januar, har jeg ikke tatt bilder ennå. Jeg hadde jo så god  tid. Men idag gikk det opp for meg at tida var i ferd med å renne ut. Så nå blogger jeg det, foreløpig uten bilder. Supplerende informasjon kommer snarlig.

Edit
Januarjulegavevottene er strikket etter inspirasjon fra vottene til to gode kolleger av meg. De har kjøpt sine på folkemuseet i Sogn. Jeg, som sunnmøring og strikkekyndig, ville selvfølgelig nødig bruke penger på å kjøpe noe jeg trodde jeg kunne få til selv.

"Flettekanten" nederst var en liten utfordring, men etter å ha tatt originalene nærmere i øyesyn, klarte jeg i alle fall å skjønne såpass at jeg kunne lage en etterligning. Det er jeg ganske fornøyd med.

Garn: Østlandsgarn
Pinnenr: 3
Oppskrift: Fritt etter av gammel vott

Til forskjell fra de gamle vottene, ble mine litt strammere, til tross for likt maskeantall. Jeg har med andre ord strikket litt strammere. Det var meningen at de skulle være en smal modell, og selv om jeg får dem på hendene (nesten) uten problemer, er nok disse laget for noen som har slankere (og lengre) lemmer enn jeg har, altså for en med pianofingre. Jeg får holde øynene åpne gjennom året, og studere hendene til potensielle mottakere av julegaven.

Dobbelstrikkede votter er en favoritt i familien, i og med at de er mer slitesterke, og varmere, enn enkeltstrikkede votter. Dette var i tillegg et morsomt, men enkelt mønster, og så liker jeg jo veldig godt å klare å strikke etter originaler uten å ha oppskrift. Jeg valgte å strikke i Østlandsgarn for at de skulle kunne tove seg litt ved bruk. Vet ikke helt hvor lurt det var, tatt i betraktning at de er blitt så smale som de er, men gjort er gjort, og jeg angrer ikke. Noen blir sikkert glade for disse i desember.


Her er mine votter på pinnene, ved siden av en av originalene

Julegaver 2010

Det nærmer seg en måned siden jul, og de som ikke har åpna pakkene sine ennå, kan like gjerne få overraskelsen her på bloggen. Spøk til side. Det er jeg som er treig. Pakkene er åpna for lenge siden, men jeg har ikke fått somla meg til å publisere resultatene. Før nå.

Julegave 1: Sjal
Garn: Isager Alpaca 1
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Heklet sjal, i litt mindre utgave

Den duse lillafargen ropte Randi sitt navn da jeg så den på Island i oktober for over et år siden. Nøstet har ligget lenge og ventet på et passende prosjekt. Jeg har begynt på noen ting, for så å rekke opp igjen, fordi det viste seg at det ikke var riktig likevel. Isager Alpaca I er et supertynt garn med løpelengde 400m på 50g. Et nøste rakk derfor til hele sjalet. Jeg hadde akkurat nok til å hekle den siste ruta. Sammenføyningen er derfor gjort med sytråd i en litt mørkere nyanse. Jeg syns dette ble vellykka, og det virka som om mottakeren syns det også. Hun tok det i alle fall på seg med en gang hun hadde pakka det ut. Og fargen matcha skjorta hun hadde på seg helt perfekt.

Julegave 2: Skjerf

Garn: Nepal fra Drops
Pinnenr: 4,5
Oppskrift: Flettelue fra eget hode

Julegave 3: Lue

Garn: Nanuk

Pinnenr: 9

Oppskrift: Easy Lace Stashbuster Scarf (Ravelry-lenke)

Disse gavene er til to gode venninner. Elin hadde ønsket seg en svart lue, og jeg hadde lenge fantasert om å strikke en lue med sammenvevde fletter. Jeg henta litt inspirasjon her og der, og etter en runde med opprekking fordi lua ble altfor trang, gikk det strålende. Resultatet ble en ganske romslig lue, slik at man slipper å være så redd for luesveis, og flettene gjorde at den ble tjukk og god (med mye luft i), slik at man holder godt på varmen. Jeg har mål om å skrive ned oppskrifta før det blir for seint, men det ble ikke akkurat nå. Innvielse: Skitur 2. juledag

Det oransje nanuk-garnet som var på tilbud på den lokale garnbutikken før jul skrek etter Heidi. Jeg holdt stand en stund, fordi jeg ikke helt så for meg hva det kunne bli til. Men en dag ble det med meg hjem likevel. Det virket nesten som det var meningen, når nøstene fortsatt lå der selv om de andre fargene forsvant... Så en dag før jul da formen var sjaber og sofaen og strikkepinnene lokket mer enn noe annet, ble dette skjerfet til. Akkurat passe prosjekt for en hjemmedag med dårlig form. Tjukke pinner og hullmønster var et sjakktrekk for progresjonen, og det gikk fort til tross for at garnet ikke er det glatteste. Jeg lurte en stund på om jeg skulle piffe det litt ekstra opp med noen perler eller noe, for jeg syns kanskje det var litt stusselig slik det var. Men jeg landa på at jeg ikke ville bli fornøyd med noe oppiffing, så da var det enkle kanskje det beste. Mottakeren var strålende fornøyd med at jeg hadde landa på den avgjørelsen. Hun påstår det er det mykeste og beste skjerfet hun noen gang har hatt.

Julegave 4: Tøfler

Garn: Rester av Alfa og Topp til tå

Pinnenr: 7

Oppskrift: Fritt etter Tøffel i Eskimo

Julegave 5: Votter

Garn: Viking Sportsgarn
Pinnenr: 4,5 eller 5
Oppskrift: Nøstebarn sine tovede votter, men av erfaring strikker jeg dem litt lenger enn oppskrifta sier

Tøflene er en reprise av en tidligere suksess. Liv Guri kunne fortelle i høst at nå var det bare filler igjen av de hun fikk for noen år siden, etter at de hadde vært med i kofferter og sekker på ferier og seminarer. Og da hun beskrev dem som "de perfekte reisetøflene, fordi de tok så liten plass, og satt så godt på foten", var jeg allerede smigret nok til å hekle et nytt par. Selv om jeg vanligvis syns det er morsomst å finne nye oppskrifter. Noe har likevel skjedd med heklefastheten min siden sist. Disse ble lovlig stramme rundt foten, men jeg krysser fingrene for at Liv Guri har smalere fot enn meg og at de kanskje gir seg litt etter noen gangers bruk. Det er lov å håpe.

En gang i sommer fikk jeg inn et ønske om tova votter fra Olav. Han begynte med å si at jeg kunne velge farger og design, men etter noen dager kom det nytt spørsmål om ikke jeg kunne lage noen med sau på. Jeg begynte først med å strikke egendesigna mønstra votter med sau, men skjønte fort at det kom til å gå mye fortere å strikke ensfarga, og så brodere på sau i maskesting etterpå. Så det gjorde jeg. Og i et innfall av mild galskap plasserte jeg sauen langt nede på den ene votten og langt oppe på den andre. Svart og hvitt og helt plain var liksom litt for kjedelig for meg. Jeg pleier å forholde meg til farger og mønster eller struktur av noe slag. Tovinga gikk litt for hardt ut over vottene, og da de kom ut var de såvidt passe til meg. Men etter blokking med flasker av ulike størrelser og tykkelser for tommel og hoveddel, ble de heldigvis til mannestørrelse igjen. Mottakeren var øyensynlig også fornøyd da de ble overlevert noen dager før jul.

I tillegg til disse tingene strikka jeg altså en mobilsokk til Frank sin Iphone. Den glemte jeg helt å ta bilde av.