Hvor stort er egentlig et babyhode?

Etter diverse prosjekter har det samlet seg en anselig mengde rester av tynt merinogarn av litt forskjellige merker i lageret mitt. Jeg liker ikke å kaste rester. Rester kan som regel bli til noe. Spørsmålet er bare hva de  kan bli til. Mens mange i det siste har gitt seg i kast med restetepper inspirert av Arne og Carlos, gir jeg meg ut på litt mindre krevende prosjekter.

To djevelluer i litt ulike størrelser, lystige farger, og kanskje litt alternative kombinasjoner ble ganske fort unnagjort litt tidligere i år. Når bare jeg hadde kommet på hva jeg ville bruke restene til var det ganske fort gjort. Det som ikke var like fort gjort, var å finne ut hva som kunne brukes som modell for luene. Jeg har liksom ingen baby for hånden som kan tas fram fra skapet i passende anledninger. En tur i frukt- og grønnsaksavdelinga i nærbutikken ga likevel noen ideer til hva som kunne prøves ut:

Garn: rester av DROPS Baby Merino og Pickles Extra fine Merino
Pinnenr: 2,5 på den minste og 3 på den største
Oppskrift: Gros djevellue
Vekt: 22g (den minste) 25g (den største)

Luene er strikket med likt maskeantall, det er bare pinnetykkelsen som utgjør forskjellen i størrelse på dem. Den minste er ca nyfødt, og den største 6-12 mnd vil jeg tro. Kombinasjonen av djevelluer i glattstrikk, og striper, er helt uslåelig. De er unnagjort på et blunk! Stripene kom til etter innfallsmetoden, og det gjorde det jo bare enda mer spennende å strikke den første, for å se hvordan den kom til å utvikle seg. Nummer to ble ikke fullt så spennende, før mot slutten, når den gule tråden truet med å ta slutt før den siste maska i den siste stripa. Heldigvis viste truslene seg å være innholdsløse - det var ca 5 cm igjen med gult når lua var ferdig. Hurray!

Og altså; til tross for ulike størrelser var det issalaten som egnet seg best som modell for luene. Ganske passe i grunnen, for det heter jo et issalatHODE :) Ulempen var at jeg bare hadde ett hode. Så for å få bilde av begge luene i samme bilde, måtte jeg ty til det gamle trikset med ballonger. 

Ingen Miss

Neste par ut i votteføljetongen er kattevottene. Alle husker Postman Pat. Han hadde en svart og hvit katt, som het Miss. Men disse vottene er ingen miss, selv om de har svarte og hvite katter.

Disse ble ferdigstilt på nyåret - i anledning en bursdag i første halvdel av januar. Det er vel unødvendig å si at også disse kom litt forsinket. Jeg pleier å unnskylde meg med at dersom jeg er i gang med bursdagsgaven på bursdagen, så er det greit. I mange tilfeller er jeg ikke så langt framme en gang. Jeg har liksom bare tenkt tanken, og så tror jeg at jeg skal våkne opp til ferdig produkt en vakker dag. I noen situasjoner drømmer jeg om et program som overfører mine tanker til mønstre, og så en maskin som leser programmet og starter av seg selv. Men andre ganger tenker jeg at det tross alt er gleden ved håndstrikking som er den viktige. Ja, sånn er det! :)

Garn: PT2
Pinnenr: 3
Oppskrift: Jorid's Cat Mittens
Vekt: 53 g


Jorids oppskriftsbank hadde mye spennende å by på da jeg lette etter julegaveoppskrifter. Ikke alle innkjøpene har materialisert seg ennå. Men så langt har jeg gode erfaringer med hennes mønstre. Jeg har gått ut av mitt gode skinn, og fulgt denne oppskriften til punkt og prikke. Selvfølgelig har jeg lagt inn noen skjønnhetsfeil, men de var alle helt tilsiktet. Vottene har mange morsomme detaljer, som fiskebein på tommelen og ikke minst poteavtrykket inni hånda. Det eneste jeg har å utsette på modeller er at den ikke har tommelkile, og at den kunne hatt litt lenger mansjett. Dette kunne jeg strengt tatt lagt til selv, sier du kanskje? Men på dette tidspunktet i vottestrikkinga (joda, det var flere enn ett par bak dette - jeg er bare ikke helt kronologisk her på bloggen), hadde jeg gått over i ikke-tenke-selv-modus. Dessuten var mønsteret nederst så fint. Men neste gang skal jeg tenke selv - så blir det kanskje både mønster, lang mansjett og tommelkile!

Og bildene? Ja, jeg har bestemt meg for å følge Meretes tips om bildevariasjoner, og tatt med meg strikketøyet på reise. Disse vottene fikk være med på busstur til Sogndal (fra Bergen). Det var vakkert vintervær, og innimellom alle tunnelene, fikk jeg jammen inn litt dagslys i linsa. Hepp!

UHUUUggelig kaldt

Jula 2012 var en vottejul. Det er ikke alltid at strikkejulegavene blir like tematisk ensartet, men da jeg begynte jakten på julegaveoppskrifter i fjor høst, var det ufattelig mange votter som meldte viftet med øyenvippene. Votter er overkommelige gaver. Det tar ikke så lang tid å strikke, og i tillegg er det mange morsomme mønstre, så det blir liksom aldri kjedelig. At ulike mønstre hele tiden betyr at det heller ikke blir rutine, er en liten ulempe selvfølgelig.

Mønstervotter var likevel bevisst valgt. Ensfarga votter på tynne pinner blir litt for kjedelig når det skal hurtigstrikkes. Men med mønster må jeg alltid bare strikke en runde til. Det går på bekostning av andre gjøremål, og ikke minst av søvn, men hey - det er jo jul bare en gang i året.

Som jeg har nevnt tidligere ble julegavene i år avlevert uten avbilding først. Jeg har derfor hatt et lite prosjekt med å avbilde etter jul. Settingen for disse vottene var vintersprengkalde januar-Oslo. Det var minus 15 eller 20 (og i januar, før sola varmer, er det veldig mye). Fingrene på kamerahånda (høyre hånd) måtte varmes mot magen da fotoseansen var over. Men de bittesmå iskrystallene på hagemøblene var flotte!

Garn: PT2
Pinnenr: 2,5
Oppskrift: Queen Owl Mittens
Vekt: 62g

Jeg kunne selvfølgelig ikke følge oppskrifta helt her heller. Som nevnt er jo mønstervotter (særlig av denne typen) litt krevende siden det aldri blir rutine. Så for å ha litt avslapping, strikket jeg rutemønster på baksida i stedet for å strikke to hele uglevotter. Vrangborden ble også lagt til av meg. Jeg vil helst at det ikke skal være sprekk mellom jakkeermet og votten, så det er best når votten dekker håndleddet tett.
Tommelkile ble improvisert fram, og selv om jeg strikket vottene rett etter hverandre husket jeg selvfølgelig ikke helt hvordan jeg hadde gjort det. Det resulterte i noen ulikheter mellom vottene. Det er straffen for ikke å følge oppskrifta, og ikke å gidde å notere underveis hva som er endringene. Men jeg velger å tenke at det er sjarmerende med litt ulike votter - det er om ikke annet, så i alle fall et bevis på at de er håndstrikka.

Bortsett fra dette iherdige forsøket på å overbevise meg selv om at det er bra med to ulike votter, er jeg fornøyd med endringene jeg gjorde. En ting jeg ikke er så fornøyd med, er at jeg ikke hadde fantasi til å skrive UHU øverst på venstre vott istedet for HOOT. Norske ugler sier da UHU. HOOT er i beste fall lyden fra en skipsfløyte i mitt vokabular. Ærlig talt, Marte! ;)