Silkeføre

En god venninne fylte 30 for en god stund siden. Med meg er det slik at det de gode gaveideene gjerne dukker opp i etterkant av bursdagen. Slik var det også denne gang. Jeg gikk med en fornemmelse av at det var noe jeg hadde lyst til å strikke. Men jeg fant ikke ut hva det var. Men så, etter en del tilsynelatende ørkesløs nettvandring, dannet det seg et klarere bilde av hva det kunne være. Da var selvfølgelig bursdagen forbi for lenge siden. Men heldigvis var det ingenting som tydet på at dagen skulle feires ennå, så jeg hadde ikke dårlig tid. Et drøyt halvår etter bursdagen gikk jeg til innkjøp av garn. Tanken om at dette kunne bli en ett års forskutt 30-årsgave var født. En glimrende idé!

Garn: DROPS Baby Merino og Pickles Silk Mohair
Pinnenr: 4 og 4,5
Oppskrift: Pickles' Hipp Vinterhagejakke
Vekt: 267 g

Makan til silkemyk jakke! Glatt babymerino fra Drops og silke og mohair fra Pickles er en uslåelig kombinasjon. Jakka var morsom å strikke med striper, uten at stripene på noen måte ble skrikende slik stripetøy kan bli. Det er bare deilig raffinert. Mmmmm. Jeg har selvfølgelig gjort noen forbedringer endringer på mønsteret. Jeg strikket rundt og rundt helt opp til nakkefellinga. Det vil si at også v-halsen foran er strikket rundt, og så sydd og klippet opp. Mye enklere og raskere, selv om det var noe nervepirrende å klippe i glatt og mykt strikketøy. Jeg har klippet i strikketøy før noen ganger, men det har stort sett vært ubehandla ull, som gjerne tover seg pittelitt allerede under strikking. Men det gikk fint også denne gangen - ingen løse masker. Jeg kunne godt vært foruten maskeopplukkingsjobben etter å ha ferdigstilt jakka, men på den annen side syns jeg den tverrstrikka vrangborden er en fin avslutning. Og det er bra, i alle fall når man skal sy og klippe.
Denne kan jeg godt tenke meg å strikke igjen. Til meg selv. Men da skal jeg ikke strikke ermene like vide. Jeg syns ikke at bildene til Pickles gir noe godt bilde av hvordan ermene ser ut, men jeg har prøvd å avbilde det over. Jeg syns de blir for vide. Vide ermer er kanskje praktisk for noen, og kanskje særlig for grevinner og andre som har en ekstra hudfold under armen, men selv foretrekker jeg ermer som følger min armfasong litt bedre. Det vil jo også gå fortere å strikke fordi raglanfellinga blir kortere også!

Full av optimisme tok jeg med det som skulle bli jakka på ukestur med buss i Russland sånn ca like før den kommende 31-årsdagen. Mange timer i buss daglig førte til hurtig voksende strikketøy. Men det er likevel grenser for hvor fort en voksenjakke kan bli ferdig. La meg bare si at jeg er glad for at jeg har venner som blir glad for gaver selv om de kommer helt utenfor alle tidsskjema. Den slo i alle fall an, og når enden er god  blir det satt en kontant strek over alle forsinkelser. :)

Borte borte? Titt tei!

Det er skammelig! Bloggen har ligget død i et halvt år snart. Og så jeg som hadde planer om at 2012 skulle bli mitt bloggeår. Huff. Hva kan jeg si? Høsten ble ikke slik jeg håpte den skulle bli. Jeg skulle flytte til Oslo og la kjærligheten blomstre. Jeg burde kanskje skjønt det - det er lite som blomstrer om høsten. Om høsten blir det kaldere, og høsten 2012 var, så vidt jeg kan huske, en av de kaldeste på lenge. Sprengkulde i oktober. Noen fant varmen innendørs, men for vår del var det like kaldt inne som ute. I november tok jeg til vett og pakka kofferten (resten av flyttelasset fikk vente litt) og reiste.

Det har rett og slett ikke vært overskudd til å blogge. Til gjengjeld har strikkinga vært noe av det som har holdt meg oppe. Det er da alltids noe. 2012 er nok tidenes strikkeår. Mer om det i et senere innlegg. Nå har jeg mye å ta igjen på bloggesida. Noen innlegg ble påbegynt, men aldri fullført i høst. Noen prosjekter ble fullført og avbildet, men kom aldri lenger. Og noen andre prosjekter igjen ble fullført, loggført og gitt bort uten å bli avbildet. Håpet er at jeg kan få til å avbilde dem sammen med sine nye eiere litt etterhvert. Vi får håpe at 2013 blir et bedre bloggeår enn 2012 ble...

Prosjektet nedenfor, sier som jeg gjør i overskriften. Borte borte? Titt tei! Den nye eieren er ikke spesielt vennlig innstilt til å bli foreviget, i alle fall ikke når det er mange andre julegaver som er mye mer forlokkende å utforske først. Og strikketanta skulle ikke være hjemme lenge nok til å ha tålmodighet til å kunne vente på at anledningen skulle by seg til at det kunne bli naturlig å ta gaven i bruk.

Garn: Drops Baby Merino hvit og rosa, littegrann refleksgarn, samt rester av svart sokkegarn
Pinnenr: 3 (votter) og 4 (lue)
Oppskrift: Smoochie sin Hello Kitty-lue, Annepålandets enkle votter og Paw mittens
Vekt:: 44 g (votter) og 69 g (lue) all inclusive ;)

Hello Kitty har vært en favoritt hos treåringen i ganske lang tid. Riktignok stod Minni Mus-effekter på ønskelista for 2012, men litt research klarla at det ikke ville være feil med HK heller. Og siden Randi strikket lue til sin niese for evinnelige tider siden, har jeg ventet på at anledningen skulle by seg for meg til å gjøre det samme. Nå kom den. Og i mellomtiden hadde jeg også oppdaget Ravelrys fantastiske verden og kommet over kattepotemønsteret, så her lå det an til en liten utvidelse.

Hele greia var ganske fort gjort - eller det vil si, fram til detaljene skulle legges. Jammen er det vanskelig å få refleksgarn til å oppføre seg slik man vil - og det til tross for at værhår også kan være litt uregjerlige. Og da har jeg ikke en gang begynt på potene. Jeg tenkte optimistisk at det var fort gjort, og begynte på det omtrent ved leggetid kvelden før gaven skulle overrekkes. La meg bare si at det ble en lang natt. Mange episoder av Julekongen senere begynte jeg å gi blaffen i feilbroderinger og sånn - det er tross alt grenser for hvor nøye treåringen studerer gavene sine. Og når vi tenker over det - er det ikke naturlig at potemerker ikke er HELT identiske på begge sider???

Jeg har selvfølgelig gjort noen tilpassinger av mønstrene. Jeg syns Annepålandets votteoppskrift så bedre ut enn den som fulgte kattepoteoppskriften. Men som noen andre har kommentert, likte jeg ikke helt størrelsesfordelingen i Annes oppskrift. Det er tross alt ganske stor forskjell på hendene til en 2-åring og en 6-åring. Treåringen ligger i nedre del av sjiktet, så jeg strikket ikke fullt så langt som oppskriften antydet. Til gjengjeld strikket jeg stramt, med dobbel tråd på p 3, så de skulle bli varme. Lua ble til gjengjeld strikka litt lenger enn oppgitt, fordi jeg ikke vil risikere kalde ører.

Hørte jeg noen hviske om at det er upraktisk med hvite votter til en treåring? Pøh, tanter har lov til hva som helst. Dessuten er garnet maskinvaskbart. Så det så!

Monsterpåske

Påskebesøket i hytta vår pleier å begrense seg til mennesker og en påskehare. Men i år hadde vi fornemt monsterbesøk. Toåringen hadde fattet at hun hadde et monster på baken, og benyttet gladelig anledningen til å skremme intetanende påskegjester.

Buksa ble produsert for snart to år siden, men takket være lang ribb nederst på beina fungerte den strålende helt fram til påske, og med mindre hun har strukket seg veldig i sommer, kan den muligens også holde fram til jul. Hurra for strikkeplagg som varer! Buksa ble strikket i Falk, og selv om jeg syns jeg husker at jeg syns det var litt hardt å strikke med, er buksa fin som ny selv etter flittig barnehagebruk i to sesonger. Ikke dårlig!

Mariusmaraton

For omtrent ett år siden hadde jeg akkurat jobbet meg igjennom mariustunikaen til meg selv. Det hadde tatt lang tid, LANG tid. Sånn ca dagen etter at jeg hadde festet den siste tråden, kunne min kjære lillesøster meddele et beskjedent julegaveønske: Mariusgenser til seg selv og til dattera. Jeg holdt på å miste haka ned på 5. knappehullet. Her hadde jeg akkurat brukt et gjennomsnittlig svangerskap av tid på min egen versjon, og så ville hun at jeg skulle trylle fram versjon 2 og 3 på ca halvparten av tida? I tillegg til alt det andre som også skulle være klart til å pakkes inn og legges under diverse trær?

Konkurranseinstinktet slo inn! Hvorfor ikke prøve? Noen uker senere bød det seg i alle fall en anledning for en pangstart. Jeg skulle på konferanse, og hva er vel bedre og mer egnet som konferanse-(og konkurranse)strikk enn ensfarget rundt og rundt start på  barnegenser? Ingenting, er svaret. Og det gikk fort! På to dager var bolen ferdig og vips, tre uker senere var den versjon 2 av pinnene! For en forbedring siden første versjon!

Men versjon 3 måtte vente. Først var vi usikre på fargevalg, og så var vi usikre på garnvalg. Og konkurranseinstinktet hadde åpenbart allerede fått tilfredsstillelse. Hmmm. Resultatet ble at gaven ble overrakt i form av et (såvidt) påbegynt erme, og masse garnnøster. Jeg tenkte at det skulle bli god tid til strikking rett etter jul. Men, tradisjonen tro var heller ikke alle andre julegaver ferdig før jul, så romjula måtte brukes til diverse fullføring. Og etter nyttår var det flere andre prosjekter som stod i kø. Den nye målsetningen ble derfor å ha genseren ferdig til påske, da skulle vi treffes alle tre. Som tenkt, så gjort! Uten konkurranse denne gangen.

Garn: Sandnes Sisu til niesa og Drops Merino Extra Fine til søstra
Pinnenr: 2,5, 3 og 3,5 til niesa og 3, 3,5 og 4 til søstra
Oppskrift: egentilpasset mix og triks til niesa, basert på Sandnes Tema 15 Klassikere, modell 11 som også ble brukt til søstra
Vekt: ukjent til niesa og 565g til søstra

Resultatet ble altså 3 versjoner i løpet av ett og et halvt år. En lang maraton, og kanskje knapt nok en maraton? For mange er det sikkert hverdagskost å strikke mange versjoner av samme mønster. Men for meg tilhører det de absolutte sjeldenhetene. Det er jo så mange spennende oppskrifter, at man bør prøve noe nytt heller enn å repetere seg selv. Men hva gjør man ikke når man får konkrete strikkeønsker fra kjære familiemedlemmer? Avslutninga på maratonen ble litt mer intens vanlig. Litt som Meretes kaldsvetteinnlegg, gikk også mine pinner varme for at jeg skulle rekke å bli ferdig før nøstet rakk å bli tomt. Heldigvis endte det godt, jeg hadde ca 20 cm igjen av grunnfargen da jeg hadde strikka siste maske med svart. Puh.

PS: Det var for øvrig denne jeg strikket på da jeg traff Anne på landet på privat strikkedate i mars. Sommeren hadde kommet til hovedstaden, og vi møttes i Botanisk hage i optimistisk tro på at den var kommet for å bli. Men, det var den altså ikke, og vi måtte søke dekning i nærmeste kaffebar for ikke å bli våte og kalde. Men, takk for et koselig møte, Anne!

Isfletter

I januar hadde vi besøk av mannens russiske vertsbror fra en utveksling på videregående og hans familie. Som vanlig hadde jeg få skrupler, og ble fort så husvarm at jeg fant fram strikketøyet selv om vi hadde gjester, med den konsekvensen at de kjøpte garn i avskjedsgave til meg da de dro. Bra at noen fatter pointet!

I februar skulle mannen til Russland og blant annet avlegge den samme familien et besøk. Avgjørelsen ble derfor raskt tatt om at garnet jeg hadde fått skulle trylles om til noe som kunne bli med til Russland - til giverne. Litt som ta den ring og la den vandre, men uansett moro syns jeg! Og hvor trenger man vel ullplagg mer enn i vinterkalde Russland?

Garn: Viking Sportsragg
Pinnenr: 4
Oppskrift: Fra hodet
Vekt: 145g tilsammen (110g til halsen og 35g til pannebåndet)

8 år gamle Sasha kunne være en passende mottaker, så slapp jeg å gjøre forskjell på mor og far. Halsen ble til mens jeg strikket, og ble derfor muligens litt trang, siden fletter ikke er så fleksible i bredden. Men jeg fikk den to ganger rundt hodet selv, så da gikk det sikkert bra for Sasha også. På bildene er det tause Birgitte som hjelper til som modell. Hun har ganske lite hode, så hun fikk pannebåndet på seg også. Birgitte har vært arbeidsløs ganske lenge, så det var bra for henne å bli tatt ned igjen fra hylla nå.

Arbeidet var fort gjort. Over middels tjukt garn på pinne 4 raser av gårde! Men hvis det blir en neste gang for lignende prosjekter, tror jeg nok at jeg skal velge et garn som har litt mindre akryl-følelse enn Viking Sportsragg. Heldigvis var ikke Sasha like kresen som meg. Ryktene fra Russland sier at hun var fornøyd med produksjonen.

Idabamsen

Vi fortsetter å ta igjen etterslepet av ubloggete prosjekter fra i vinter. :)

Det er ikke ofte jeg blir invitert i barnedåp. I slekta er det ingen tradisjon for å døpe barna, og de fleste vennene og familievennene har så store familier at de fyller bordene og mere til. Når jeg derfor en sjelden gang i mellom får invitasjon i barnedåp ender jeg opp som et spørsmålstegn når det kommer til gaver. Hva skal man gi? Jeg er jo ikke fadder, så det skal ikke koste for mye. Samtidig vil jeg helst gi noe som kan vare en stund. Slik var det også denne gangen.

En uke før dåpen befant jeg meg foran pc'en i et desperat forsøk på å finne noe billig som kunne vare lenge og være personlig. Storesøstra fikk noen sangbøker jeg selv har et sterkt forhold til da hun ble døpt for noen år siden. Saldoen på kontoen tillot ikke de store utskeielser (les: kun svært små) denne gangen, og tiden var litt for knapp til å ta sjansen på å bestille fra nettbokhandlere. I desperasjon googla jeg "strikka dåpsgave", og fikk bekreftelse fra flust med folk om at visst kan man gi strikkegaver til dåpen. I så fall ville jeg gjerne gi både noe som barnet selv kunne bruke, og noe som kunne følge henne selv om hun vokser ut av 1/2års-størrelse. Hva med trøye til Ida og en bamse med matchende trøye? En rask gjennomgang av tilgjengelig tid til strikking tilsa at det kunne gå å produsere både og. Og da var det bare å finne oppskrifter (heldigvis hadde jeg noen lånte biblioteksbøker i hylla) og legge opp ASAP!

Fotosession utenfor kirka 10 minutt før dåpen starter

Garn: Drops Alpaca Boucle til bamsen og Nøstebarns 2-tråds merino ull til trøyene
Pinnenr: 3 til alt
Oppskrift: Bamseoppskrift fra Lene Holme Samsøes bok Sødt og Blødt til bamsen og Nonstoptrøya til trøyene
Vekt: Bamse veide 72g uten fyll og trøye, bamsetrøya 22g og barnetrøya 30g

Den kommende uka ble det strikket i alle ledige minutter, bortsett fra turen til garnbutikken for å kjøpe garn og til hobbybutikken for å kjøpe vatt, begge deler til bamsen. Jeg hadde et tidsskjema, og det MÅTTE holde hvis jeg skulle kunne overrekke gaven i dåpen. Nonstoptrøya til Ida var fort unnagjort - den nærmest gled av pinnene (til tross for at jeg strikka med bambuspinner). Bamsekroppen gikk tråere, MYE tråere. Jeg innså ganske raskt at det kom til å holde hardt med det tidsskjemaet. Alpaca Boucle og p3 er ikke akkurat noen racerkombinasjon, men det måtte jo strikkes tett for at bamsen ikke skulle lekke, og Boucle-garnet gir en veldig fin og lodden bamse-effekt!

Nest siste kvelden var bamsen ennå ikke montert, og bamsetrøya var ikke en gang lagt opp. Heldigvis har man snille venninner som akkurat den kvelden kunne hjelpe å gi liv til bamsen ved å fylle den med vatt. Den kvelden gikk bamsen til sengs som seks løse, men stuffa kroppsdeler. Neste dag fikk bamsen liv - etter 2-3 monteringsforsøk lærte den å sitte og å stå, og å holde armene ned og å strekke seg fram mot meg. Utpå ettermiddagen fikk den også både syn, luktesans og et lite smil om leppene. Men fremdeles var den kald og naken. Trøya kom på pinnene utpå kvelden før dåpen. Heldigvis har man også kompiser som ikke har noe imot å holde en med selskap ut i de små timer når det er noe som bare MÅ bli ferdig. Hva skulle man gjort uten venner i en slik situasjon?

Morgenen etter puttet jeg bamsen og trøyene i sekken og satte jeg meg trøtt på toget. Bamsen kom opp av sekken utenfor kirka for å bli foreviget i den hvite krystallklare snøen. Den hadde ikke levd lenge da jeg ga den fra meg, men jammen syns jeg jeg hadde blitt godt kjent med den. Så morsomt det var å lage noe som fikk liv på den måten som en bamse får!

Needless to say: det ble ikke tid til skylling eller damping denne gangen, men verken Ida eller storesøstra så ut til å bry seg nevneverdig om det under gaveåpningen. Bamsen ble godt mottatt i den nye familien :)

Idabamsen og nonstoptrøya sammen med resten av gavene på gavebordet

Kravlebukse

Bloggen har levd på luftsuppe og venteboller i et halvt år snart. Det betyr ikke at strikkepinnene har hatt samme dietten. Forhåpentlig innleder dette innlegget en liten strøm av noe hyppigere bloggposter enn så langt i år:

En kald vinterdag i januar var jeg på besøk hos fetter med familie. De har overtatt fruens barndomshjem; et herskapelig kråkeslott langt oppe i åsen på Nordstrand. Huset har bare én virkelig skavank, nemlig at det er gulvkaldt som gamle hus flest. Familiens gående medlemmer overkommer dette ved hjelp av varmt fottøy, men for den krabbende ettåringen er det en stor ulempe!

Da ullbuksa fra barseltida begynte å ligne mer på en shorts kom fetterfruen med et sterkt ønske om at den kunne erstattes med en ny og litt større. Jeg gikk sporenstreks igang.

Garn: Sisu og rester av Drops Nepal
Pinnenr: 4
Oppskrift: Fra hodet
Vekt: Totalt 200g

Mønsteret til buksa ble til underveis, med litt smugtitting på nettet og i noen bøker for ikke å bomme helt på lengden. Etter å ha strikket med fyrstikker (se vottene nedenfor) gikk det rasende fort å strikke denne buksa. Den var ferdig på ca en uke, og rakk nesten å bli ferdig til ettårsdagen. Selvfølgelig ble den liggende en uke til før den ble sendt, og nå har den ligget klar til blogging i snart 6 måneder!

Mottakeren melder om at den var i flittig bruk i flere måneder. Oh, joy! :-)