Vintersøndag

Strikkepanjas søndagsvotter har stått på listen min lenge. En stund turte jeg ikke helt starte fordi det står i oppskriften at den ikke er til for nybegynnere. Men etterhvert innser jeg at jeg ikke er en nybegynner. Og det Strikkepanja oppgir som begrunnelse for at man bør ha litt trening, er at man kanskje må gjette litt for å få ting til å gå opp. Den som kjenner meg vet at jeg nesten aldri følger en oppskrift fra start til slutt. Enten fordi jeg kommer til å gjøre noe feil, eller fordi jeg tenker at dette kan jeg fikse på en enklere/bedre/finere måte selv. Så det blir ofte justeringer underveis. Hvorfor frykte en oppskrift som legger opp til det?

Garn: Drops BabyAlpaca Silk
Pinnenr: 2,25
Oppskrift: Strikkepanjas Søndagsvotter
Vekt: 75g *

Oppskriften gikk lett som en plett - det var artig å strikke, og det gikk raskt å lære seg repetisjonene. Jeg følte kniven mot strupen da jeg la opp til vottene. Tiden var knapp fram til strikkesvigerinnens og navnesøsterens bursdag, og ikke minst hadde jeg jo nettopp fullført alle julegavene, så jeg fryktet at hendene mine var litt strikkelei. Men med et mønster som viser framskritt hele tiden, og med et garn som er smørmykt i hendene gikk dette utrolig greit. Det er ikke så ofte at jeg klarer å strikke mønsterstrikk samtidig som jeg holder samtaler i gang eller følger med på tv, men denne gangen gikk det flott. Det bidro vel til at vottene ble ferdig til bursdagen.

Strikkesvigerinnen fulgte med på lasset, slik de fleste svigerinner gjør. Det har vært med blandede følelser at jeg har innsett hennes kapasitet og ferdigheter med pinnene. Det ene kunstverket etter det andre har åpenbart seg. På den ene siden har jeg vært stum av beundring over hennes evner, men på den andre siden har jeg kjent et voksende konkurranseinstinkt komme snikende. Dette bidro sikkert til den nevnte følelsen av kniven mot strupen. Til min store glede kan jeg i etterkant konstatere at konkurranseinstinktet har sluppet taket. Det var rett og slett en utrolig stor glede å få gi en strikkegave til en som strikker selv, og som derfor vet hva som ligger bak av omtanke.


* Den observante leser legger kanskje merke til at jeg her innfører en ny faktakategori. For prosjektene som er fullført i 2012 er jeg igang med prøveprosjekt på å notere ned vekt på alt jeg strikker. Vi får se hvor lenge det holder :)

Hals over hode

Denne halsen dukket opp på en av mine vandringer i nettverdenen. Etter den elskede Mariustunikaen hadde jeg noe restegarn som jeg ville skulle bli til noe fint. Selv om ull har noen overlegne kvaliteter på mange områder, elsker jeg også alpakka for fallet og tyngden i garnet. Det inspirerte til en lekker og feminin sak som man kan surre rundt halsen.

Garn: Drops alpakka
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Hals i Vivaldi

Jeg la opp en del flere masker enn oppskrifta tilsa, for jeg ville ha en hals som kunne snurres rundt, og ikke bare ligge over skuldrene. Restegarnet fikk følge av to nye nøster, og jeg sørget for å avslutte slik at jeg ikke fikk noen rester. Det tok litt tid før jeg kom inn i mønsteret, men etterhvert gikk det fint, og det gikk fortere og fortere. Jeg er jo en stor tilhenger av å strikke mønster av ulike slag fordi det alltid skjer noe i strikketøyet. Ensfarga glattstrikk egner seg, etter min mening, best for TV-titting eller som konferansestrikk. Men der egner det seg til gjengjeld godt!

Gaven var tiltenkt en god venninne fra starten. Før jul ble vi enige om at vi skulle sende gaver til hverandre, fordi vi ikke skulle ses før i romjula. Jeg var ikke helt i rute i forhold til postens frister, men tenkte at siden jeg sendte som brev, skulle det nok gå bra. Dama på postkontoret var også veldig positiv til sjansene for at den skulle komme fram. Nervøsiteten steg derfor kraftig da jeg hadde kontakt med venninna mi i romjula, og den ennå ikke var kommet fram. Det varte og det rakk, og jeg var en stund helt sikker på at noen i posten hadde "fått" ny fin hals. I noen dager lovet jeg sågar meg selv at jeg aldri skulle sende strikkeprodukter i posten mer. Men så, på et for meg uforklarlig vis, dukket pakken likevel opp. Avsenderen (jeg vedkjenner meg ingen skyld  her) hadde skrevet feil poststed. Feil by. Helt feil by. Lykken var stor (både hos avsender og mottaker) da gaven kom i hus til riktig mottaker nøyaktig en måned etter julaften. Posten er nesten hva den en gang var likevel. :)

Trønderbart

Bartehalsen ligger høyt oppe i konkurransen om å være (fjor-)årets mest populære julegave blant mottakerne. Jubel og fryd ved gaveåpning gleder et strikkerhjerte, og Frank gremmet seg lenge over at det ikke var kaldt nok til å bruke halsen. Den er ganske tjukk, siden det er dobbelt lag både øverst og nederst på halsen.

Inspirasjonen (og blåkopi av barten) kommer fra Merete nok en gang. Det var heller ikke her noen gang tvil om hvem som skulle få den. Frank har gjennom flere sesonger vist seg å være en ivrig bruker av hals. I tillegg er han trønder, og dermed nesten naturlig medlem i barteklubben. Til vanlig har han funnet det for godt å ha skjegg som akkompagnement til barten. Skjegget virker diskvalifiserende i barteklubben. Derfor var jeg glad for å kunne bidra med en bart uten skjegg.

Garn: Drops Lima (og svart rest av noe annet til barten)
Pinnenr: 4
Oppskrift: Incognito og It's a moustache for your fingers

Jeg la nok opp et litt annet masketall enn incognito-oppskrifta sa. Ble i det hele tatt ikke så klok på oppskrifta, men den ga meg jo nok inspirasjon til å strikke denne halsen, så da klager jeg ikke! Rett fram rundt og rundt strikk er takknemlig å ta med seg i sosiale lag eller på bussen eller noe slikt. Denne var med litt overalt innimellom alle andre strikkeprosjektene som krevde mer oppmerksomhet i adventstida. Den ble derfor ikke veldig fort ferdig, men tidsnok til gaveoverrekkelsen. Og vel så det. Barten er (selvfølgelig) brodert på med maskesting etterpå. Ikke noe hokus pokus å få det fint når man bruker litt tjukkere garn enn i selve strikketøyet. Når man i tillegg velger et garn som er litt mer hårete får man en fin effekt med lodden bart.

De dagene Frank ikke har lyst til å dyrke trønderen i seg, kan han snu halsen opp ned. Da forsvinner barten bak jakkekragen, og han kan late som han har fått en helt ordinær, kjedelig blå hals i julegave. Som om det noen sinne er feil å ha en Poirot-bart? Den gjør seg jo godt både på haka, på kinnet og i nakken!

PS: Takk til den kjekke modellen, som altså ikke er Frank  (c: