New York, neste?

På en tur innom Pickles garnutsalg i høst en gang lå det noen restenøster med Pickles Merino Silk i en kurv. Pickles Merino Silk er et av de fineste garnene jeg vet. Mykt og glansfullt. Herlig! Jeg kunne ikke motstå fristelsen da nøstet i korall tigget om å få bli med meg hjem og bli omformet til noe til min korallkledende venninne. I mars var hun på besøk, og jeg presenterte henne for nøstet jeg hadde, og restene jeg hadde i andre farger fra tidligere prosjekter. Valget hennes falt på Hello New York-lua fra Pickles. Jeg glemte visst å nevne: Hun er NY-frelst! Og jeg er Merino Silk-frelst :) Perfekt!

Se det fine "flettemønsteret" i garnnøstet :) Hverdagsgleder!

Garn: Pickles Merino Silk
Pinnenr: 5
Oppskrift: Hello New York-lua til Pickles
Vekt: 69 g

I oppskrifta til denne lua står det at man trenger to nøster av hver farge til en lue. Smarte sjeler har allerede regnet ut at med en vekt på totalt 69 g, trenger man ikke fire nøster garn. Jeg må innrømme at jeg syns det er juks og fanteri av de ellers helt fantastiske Pickles-jentene. De legger jo ut videoer med mange tips og triks, så da kunne de vel lagt ut en video om hvordan man kan strikke med to ender fra samme nøste? Jeg strikker nesten alltid ett og ett nøste av gangen, selv om jeg strikker store prosjekter. Innbiller meg at jeg får mindre rester ved å strikke nøste for nøste.

Ellers var lua easy peasy togstrikk. Det gikk unna, kan du si. Jeg hadde bare med meg dette strikketøyet for togturen, men vi var ikke halvveis en gang før jeg var ferdig. Og det var til tross for at jeg rekte opp fellinga to ganger. Jeg hadde felt litt raskere enn oppskrifta tilsa fordi jeg var redd for å gå tom for garn, men det var det ingen grunn til!

Så til det store spørsmålet: Hvor gikk reisen? Man kommer seg dessverre ikke til New York med tog fra Trondheim. Hvis det hadde gått, hadde jeg kjøpt billett, for jeg elsker å sitte på toget og strikke og se landskapet suse forbi. Balsam for sjelen. Men nei - denne turen gikk til Oslo. Finfin by, det også!

Den lille røde

Til bursdagen min fikk jeg ny regnfrakk og nye støvler. Regnfrakken er fin, den. Akkurat slik jeg ønska meg! Men den skrek etter et lite rødt tørkle for å tette for sur vind som sniker seg ned mellom halsen og kragen.

Garn: DROPS BabyAlpacaSilk
Pinne: 3,5
Oppskrift: Fra hodet
Vekt: klasse fjærlett

Englemaskesjalet ble til på to kvelder. Slike ting er jo fort gjort, heldigvis. Det er lenge siden sist jeg heklet englemasker, men de satt nokså greit i fingrene fremdeles. Det var bra, for da rakk det denne dagen.


I dag er det jo første mai. Jeg er flasket opp på fellesfrokost i sosialistisk ånd (bak etter evne, spis etter behov)  og med høyt innslag av kampsanger underveis i spisinga på denne dagen. Sangene sitter som spikra i hjernen min, og like spikra er lysten til å ha på seg ett eller annet rødt på første mai-dagen. I år er jeg bortreist på dagen, og da jeg pakka til denne turen, var det andre ting å tenke på enn at jeg skulle ha med meg noe rødt. Det holdt på å bli krise, men heldigvis fantes det håp i strikkeposen. Nå spørs det om dette sjalet kommer til å gå som en rød tråd i første mai-antrekkene mine.

Kanskje du lurer på hvor jeg er, og hvorfor jeg har på meg regnklær når det er blå himmel? Svaret er enkelt: Jeg er i Bergen. Her er det ustabilt vær. Det gjelder å være rusta. Her er det nesten aldri flaut å gå med regnklær uansett, men heldigvis(?) er det meldt skikkelig drittvær mens toget skal gå i ettermiddag. Full uttelling, med andre ord! :)

Og fordi det er fridag, og første maidag, fikk jeg så lyst til å dele gleden over beitende sauer og lam med dere, og å vise fram de fine nye støvlene som også hører til antrekket ovenfor :)

Ingen Miss

Neste par ut i votteføljetongen er kattevottene. Alle husker Postman Pat. Han hadde en svart og hvit katt, som het Miss. Men disse vottene er ingen miss, selv om de har svarte og hvite katter.

Disse ble ferdigstilt på nyåret - i anledning en bursdag i første halvdel av januar. Det er vel unødvendig å si at også disse kom litt forsinket. Jeg pleier å unnskylde meg med at dersom jeg er i gang med bursdagsgaven på bursdagen, så er det greit. I mange tilfeller er jeg ikke så langt framme en gang. Jeg har liksom bare tenkt tanken, og så tror jeg at jeg skal våkne opp til ferdig produkt en vakker dag. I noen situasjoner drømmer jeg om et program som overfører mine tanker til mønstre, og så en maskin som leser programmet og starter av seg selv. Men andre ganger tenker jeg at det tross alt er gleden ved håndstrikking som er den viktige. Ja, sånn er det! :)

Garn: PT2
Pinnenr: 3
Oppskrift: Jorid's Cat Mittens
Vekt: 53 g


Jorids oppskriftsbank hadde mye spennende å by på da jeg lette etter julegaveoppskrifter. Ikke alle innkjøpene har materialisert seg ennå. Men så langt har jeg gode erfaringer med hennes mønstre. Jeg har gått ut av mitt gode skinn, og fulgt denne oppskriften til punkt og prikke. Selvfølgelig har jeg lagt inn noen skjønnhetsfeil, men de var alle helt tilsiktet. Vottene har mange morsomme detaljer, som fiskebein på tommelen og ikke minst poteavtrykket inni hånda. Det eneste jeg har å utsette på modeller er at den ikke har tommelkile, og at den kunne hatt litt lenger mansjett. Dette kunne jeg strengt tatt lagt til selv, sier du kanskje? Men på dette tidspunktet i vottestrikkinga (joda, det var flere enn ett par bak dette - jeg er bare ikke helt kronologisk her på bloggen), hadde jeg gått over i ikke-tenke-selv-modus. Dessuten var mønsteret nederst så fint. Men neste gang skal jeg tenke selv - så blir det kanskje både mønster, lang mansjett og tommelkile!

Og bildene? Ja, jeg har bestemt meg for å følge Meretes tips om bildevariasjoner, og tatt med meg strikketøyet på reise. Disse vottene fikk være med på busstur til Sogndal (fra Bergen). Det var vakkert vintervær, og innimellom alle tunnelene, fikk jeg jammen inn litt dagslys i linsa. Hepp!

Silkeføre

En god venninne fylte 30 for en god stund siden. Med meg er det slik at det de gode gaveideene gjerne dukker opp i etterkant av bursdagen. Slik var det også denne gang. Jeg gikk med en fornemmelse av at det var noe jeg hadde lyst til å strikke. Men jeg fant ikke ut hva det var. Men så, etter en del tilsynelatende ørkesløs nettvandring, dannet det seg et klarere bilde av hva det kunne være. Da var selvfølgelig bursdagen forbi for lenge siden. Men heldigvis var det ingenting som tydet på at dagen skulle feires ennå, så jeg hadde ikke dårlig tid. Et drøyt halvår etter bursdagen gikk jeg til innkjøp av garn. Tanken om at dette kunne bli en ett års forskutt 30-årsgave var født. En glimrende idé!

Garn: DROPS Baby Merino og Pickles Silk Mohair
Pinnenr: 4 og 4,5
Oppskrift: Pickles' Hipp Vinterhagejakke
Vekt: 267 g

Makan til silkemyk jakke! Glatt babymerino fra Drops og silke og mohair fra Pickles er en uslåelig kombinasjon. Jakka var morsom å strikke med striper, uten at stripene på noen måte ble skrikende slik stripetøy kan bli. Det er bare deilig raffinert. Mmmmm. Jeg har selvfølgelig gjort noen forbedringer endringer på mønsteret. Jeg strikket rundt og rundt helt opp til nakkefellinga. Det vil si at også v-halsen foran er strikket rundt, og så sydd og klippet opp. Mye enklere og raskere, selv om det var noe nervepirrende å klippe i glatt og mykt strikketøy. Jeg har klippet i strikketøy før noen ganger, men det har stort sett vært ubehandla ull, som gjerne tover seg pittelitt allerede under strikking. Men det gikk fint også denne gangen - ingen løse masker. Jeg kunne godt vært foruten maskeopplukkingsjobben etter å ha ferdigstilt jakka, men på den annen side syns jeg den tverrstrikka vrangborden er en fin avslutning. Og det er bra, i alle fall når man skal sy og klippe.
Denne kan jeg godt tenke meg å strikke igjen. Til meg selv. Men da skal jeg ikke strikke ermene like vide. Jeg syns ikke at bildene til Pickles gir noe godt bilde av hvordan ermene ser ut, men jeg har prøvd å avbilde det over. Jeg syns de blir for vide. Vide ermer er kanskje praktisk for noen, og kanskje særlig for grevinner og andre som har en ekstra hudfold under armen, men selv foretrekker jeg ermer som følger min armfasong litt bedre. Det vil jo også gå fortere å strikke fordi raglanfellinga blir kortere også!

Full av optimisme tok jeg med det som skulle bli jakka på ukestur med buss i Russland sånn ca like før den kommende 31-årsdagen. Mange timer i buss daglig førte til hurtig voksende strikketøy. Men det er likevel grenser for hvor fort en voksenjakke kan bli ferdig. La meg bare si at jeg er glad for at jeg har venner som blir glad for gaver selv om de kommer helt utenfor alle tidsskjema. Den slo i alle fall an, og når enden er god  blir det satt en kontant strek over alle forsinkelser. :)

Mariusmaraton

For omtrent ett år siden hadde jeg akkurat jobbet meg igjennom mariustunikaen til meg selv. Det hadde tatt lang tid, LANG tid. Sånn ca dagen etter at jeg hadde festet den siste tråden, kunne min kjære lillesøster meddele et beskjedent julegaveønske: Mariusgenser til seg selv og til dattera. Jeg holdt på å miste haka ned på 5. knappehullet. Her hadde jeg akkurat brukt et gjennomsnittlig svangerskap av tid på min egen versjon, og så ville hun at jeg skulle trylle fram versjon 2 og 3 på ca halvparten av tida? I tillegg til alt det andre som også skulle være klart til å pakkes inn og legges under diverse trær?

Konkurranseinstinktet slo inn! Hvorfor ikke prøve? Noen uker senere bød det seg i alle fall en anledning for en pangstart. Jeg skulle på konferanse, og hva er vel bedre og mer egnet som konferanse-(og konkurranse)strikk enn ensfarget rundt og rundt start på  barnegenser? Ingenting, er svaret. Og det gikk fort! På to dager var bolen ferdig og vips, tre uker senere var den versjon 2 av pinnene! For en forbedring siden første versjon!

Men versjon 3 måtte vente. Først var vi usikre på fargevalg, og så var vi usikre på garnvalg. Og konkurranseinstinktet hadde åpenbart allerede fått tilfredsstillelse. Hmmm. Resultatet ble at gaven ble overrakt i form av et (såvidt) påbegynt erme, og masse garnnøster. Jeg tenkte at det skulle bli god tid til strikking rett etter jul. Men, tradisjonen tro var heller ikke alle andre julegaver ferdig før jul, så romjula måtte brukes til diverse fullføring. Og etter nyttår var det flere andre prosjekter som stod i kø. Den nye målsetningen ble derfor å ha genseren ferdig til påske, da skulle vi treffes alle tre. Som tenkt, så gjort! Uten konkurranse denne gangen.

Garn: Sandnes Sisu til niesa og Drops Merino Extra Fine til søstra
Pinnenr: 2,5, 3 og 3,5 til niesa og 3, 3,5 og 4 til søstra
Oppskrift: egentilpasset mix og triks til niesa, basert på Sandnes Tema 15 Klassikere, modell 11 som også ble brukt til søstra
Vekt: ukjent til niesa og 565g til søstra

Resultatet ble altså 3 versjoner i løpet av ett og et halvt år. En lang maraton, og kanskje knapt nok en maraton? For mange er det sikkert hverdagskost å strikke mange versjoner av samme mønster. Men for meg tilhører det de absolutte sjeldenhetene. Det er jo så mange spennende oppskrifter, at man bør prøve noe nytt heller enn å repetere seg selv. Men hva gjør man ikke når man får konkrete strikkeønsker fra kjære familiemedlemmer? Avslutninga på maratonen ble litt mer intens vanlig. Litt som Meretes kaldsvetteinnlegg, gikk også mine pinner varme for at jeg skulle rekke å bli ferdig før nøstet rakk å bli tomt. Heldigvis endte det godt, jeg hadde ca 20 cm igjen av grunnfargen da jeg hadde strikka siste maske med svart. Puh.

PS: Det var for øvrig denne jeg strikket på da jeg traff Anne på landet på privat strikkedate i mars. Sommeren hadde kommet til hovedstaden, og vi møttes i Botanisk hage i optimistisk tro på at den var kommet for å bli. Men, det var den altså ikke, og vi måtte søke dekning i nærmeste kaffebar for ikke å bli våte og kalde. Men, takk for et koselig møte, Anne!

Vintersøndag

Strikkepanjas søndagsvotter har stått på listen min lenge. En stund turte jeg ikke helt starte fordi det står i oppskriften at den ikke er til for nybegynnere. Men etterhvert innser jeg at jeg ikke er en nybegynner. Og det Strikkepanja oppgir som begrunnelse for at man bør ha litt trening, er at man kanskje må gjette litt for å få ting til å gå opp. Den som kjenner meg vet at jeg nesten aldri følger en oppskrift fra start til slutt. Enten fordi jeg kommer til å gjøre noe feil, eller fordi jeg tenker at dette kan jeg fikse på en enklere/bedre/finere måte selv. Så det blir ofte justeringer underveis. Hvorfor frykte en oppskrift som legger opp til det?

Garn: Drops BabyAlpaca Silk
Pinnenr: 2,25
Oppskrift: Strikkepanjas Søndagsvotter
Vekt: 75g *

Oppskriften gikk lett som en plett - det var artig å strikke, og det gikk raskt å lære seg repetisjonene. Jeg følte kniven mot strupen da jeg la opp til vottene. Tiden var knapp fram til strikkesvigerinnens og navnesøsterens bursdag, og ikke minst hadde jeg jo nettopp fullført alle julegavene, så jeg fryktet at hendene mine var litt strikkelei. Men med et mønster som viser framskritt hele tiden, og med et garn som er smørmykt i hendene gikk dette utrolig greit. Det er ikke så ofte at jeg klarer å strikke mønsterstrikk samtidig som jeg holder samtaler i gang eller følger med på tv, men denne gangen gikk det flott. Det bidro vel til at vottene ble ferdig til bursdagen.

Strikkesvigerinnen fulgte med på lasset, slik de fleste svigerinner gjør. Det har vært med blandede følelser at jeg har innsett hennes kapasitet og ferdigheter med pinnene. Det ene kunstverket etter det andre har åpenbart seg. På den ene siden har jeg vært stum av beundring over hennes evner, men på den andre siden har jeg kjent et voksende konkurranseinstinkt komme snikende. Dette bidro sikkert til den nevnte følelsen av kniven mot strupen. Til min store glede kan jeg i etterkant konstatere at konkurranseinstinktet har sluppet taket. Det var rett og slett en utrolig stor glede å få gi en strikkegave til en som strikker selv, og som derfor vet hva som ligger bak av omtanke.


* Den observante leser legger kanskje merke til at jeg her innfører en ny faktakategori. For prosjektene som er fullført i 2012 er jeg igang med prøveprosjekt på å notere ned vekt på alt jeg strikker. Vi får se hvor lenge det holder :)

Hals over hode

Denne halsen dukket opp på en av mine vandringer i nettverdenen. Etter den elskede Mariustunikaen hadde jeg noe restegarn som jeg ville skulle bli til noe fint. Selv om ull har noen overlegne kvaliteter på mange områder, elsker jeg også alpakka for fallet og tyngden i garnet. Det inspirerte til en lekker og feminin sak som man kan surre rundt halsen.

Garn: Drops alpakka
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Hals i Vivaldi

Jeg la opp en del flere masker enn oppskrifta tilsa, for jeg ville ha en hals som kunne snurres rundt, og ikke bare ligge over skuldrene. Restegarnet fikk følge av to nye nøster, og jeg sørget for å avslutte slik at jeg ikke fikk noen rester. Det tok litt tid før jeg kom inn i mønsteret, men etterhvert gikk det fint, og det gikk fortere og fortere. Jeg er jo en stor tilhenger av å strikke mønster av ulike slag fordi det alltid skjer noe i strikketøyet. Ensfarga glattstrikk egner seg, etter min mening, best for TV-titting eller som konferansestrikk. Men der egner det seg til gjengjeld godt!

Gaven var tiltenkt en god venninne fra starten. Før jul ble vi enige om at vi skulle sende gaver til hverandre, fordi vi ikke skulle ses før i romjula. Jeg var ikke helt i rute i forhold til postens frister, men tenkte at siden jeg sendte som brev, skulle det nok gå bra. Dama på postkontoret var også veldig positiv til sjansene for at den skulle komme fram. Nervøsiteten steg derfor kraftig da jeg hadde kontakt med venninna mi i romjula, og den ennå ikke var kommet fram. Det varte og det rakk, og jeg var en stund helt sikker på at noen i posten hadde "fått" ny fin hals. I noen dager lovet jeg sågar meg selv at jeg aldri skulle sende strikkeprodukter i posten mer. Men så, på et for meg uforklarlig vis, dukket pakken likevel opp. Avsenderen (jeg vedkjenner meg ingen skyld  her) hadde skrevet feil poststed. Feil by. Helt feil by. Lykken var stor (både hos avsender og mottaker) da gaven kom i hus til riktig mottaker nøyaktig en måned etter julaften. Posten er nesten hva den en gang var likevel. :)

Trønderbart

Bartehalsen ligger høyt oppe i konkurransen om å være (fjor-)årets mest populære julegave blant mottakerne. Jubel og fryd ved gaveåpning gleder et strikkerhjerte, og Frank gremmet seg lenge over at det ikke var kaldt nok til å bruke halsen. Den er ganske tjukk, siden det er dobbelt lag både øverst og nederst på halsen.

Inspirasjonen (og blåkopi av barten) kommer fra Merete nok en gang. Det var heller ikke her noen gang tvil om hvem som skulle få den. Frank har gjennom flere sesonger vist seg å være en ivrig bruker av hals. I tillegg er han trønder, og dermed nesten naturlig medlem i barteklubben. Til vanlig har han funnet det for godt å ha skjegg som akkompagnement til barten. Skjegget virker diskvalifiserende i barteklubben. Derfor var jeg glad for å kunne bidra med en bart uten skjegg.

Garn: Drops Lima (og svart rest av noe annet til barten)
Pinnenr: 4
Oppskrift: Incognito og It's a moustache for your fingers

Jeg la nok opp et litt annet masketall enn incognito-oppskrifta sa. Ble i det hele tatt ikke så klok på oppskrifta, men den ga meg jo nok inspirasjon til å strikke denne halsen, så da klager jeg ikke! Rett fram rundt og rundt strikk er takknemlig å ta med seg i sosiale lag eller på bussen eller noe slikt. Denne var med litt overalt innimellom alle andre strikkeprosjektene som krevde mer oppmerksomhet i adventstida. Den ble derfor ikke veldig fort ferdig, men tidsnok til gaveoverrekkelsen. Og vel så det. Barten er (selvfølgelig) brodert på med maskesting etterpå. Ikke noe hokus pokus å få det fint når man bruker litt tjukkere garn enn i selve strikketøyet. Når man i tillegg velger et garn som er litt mer hårete får man en fin effekt med lodden bart.

De dagene Frank ikke har lyst til å dyrke trønderen i seg, kan han snu halsen opp ned. Da forsvinner barten bak jakkekragen, og han kan late som han har fått en helt ordinær, kjedelig blå hals i julegave. Som om det noen sinne er feil å ha en Poirot-bart? Den gjør seg jo godt både på haka, på kinnet og i nakken!

PS: Takk til den kjekke modellen, som altså ikke er Frank  (c:

Helt naturlig

Julas dille var halser av ymse slag. Jeg ser at jeg ikke er den eneste som har hatt dette som et tema for 2011-julegavene. Hals er anvendelig, og har virkelig fått sin renessanse etter at de kom i ny og moderne snurre-rundt-hodet-mange-ganger-versjon. Dette er en av det slaget. Som nevnt i forrige innlegg var jeg så heldig å treffe på fri porto hos Pickles i høst, og da bestilte jeg også litt av dette garnet.

Jeg liker egentlig ikke så veldig godt garn i hesper. Siden jeg ikke har (eller er) et hespetre, blir det ofte knuter og floker før jeg endelig får omforma hespene til nøster. Men jeg gjør noen unntak for tykkere garn, og må innrømme at dette var en lek sammenligna med Nøstebarns 2-tråds garn.

Garn: Pickles Abuelita tjukk merino
Pinnenr: 7
Oppskrift: Naturligvis vintersett hals

Selvfølgelig gjorde jeg ikke helt som oppskrifta sa. Hvorfor følge noe slavisk når man sikkert kan bedre selv? Vel, noen ganger er slike tilpasninger bedre enn andre. Denne gangen ble det litt kluss. Jeg måtte rekke opp noen ganger. To skritt fram og ett tilbake. Men til slutt blir det ferdig strikketøy også på den måten.

Selv om oppskrifta sier at man skal bruke i overkant av ett nøste til en slik hals, brukte jeg bare ett nøste. Jeg ville helst ikke sitte igjen med rester. Og ærlig talt, syns jeg det funker fint. Den ble fyldig nok uten å bli klumpete rundt halsen.

Og garnet, det er en drøm. Mykt og deilig og fyldig og lett. Mulig at det blir reprise på dette. :)

Helt til slutt: Den årvåkne leser legger kanskje merke til hva jeg har på hodet. Calorimetryen som jeg strikka i fjor vinter er i flittig bruk. Gull!

Bob og Sue

Ideen til Bob og Sue kom tidlig i høst, kraftig inspirert av Merete. Siden har også DuBedåre kommet med sin versjon. Mønsteret var gratis og da Pickles hadde gratis frakt en gang litt senere på høsten kom garnet i hus. Nok en gang var det fargene som gjorde at jeg var sikker i min sak. Heidi er og blir oransje. Kanskje litt sprelsk å kombinere med nesten like store deler gult, men det var verdt sjansen.

Garn: Pickles Extra Fine Merino
Pinnenr: 3 og 3,5
Oppskrift: Goldfish mittens (Ravelry-lenke)

Mønsteret er justert til å passe en voksenhånd. Ingen hokus-pokus, så lenge maskeantallet er delelig på 4. Skulle jeg gjort det igjen, ville jeg lagt opp litt flere masker til mansjetten, for den ble i trangeste laget. Fordelen er at vottene ikke på noen måte står i fare for å falle av. Man må jobbe litt for å få dem av seg. Jeg tror heller ikke jeg skal begi meg ut på mer mønsterstrikk med merinogarnet til Pickles. Det er mykt og deilig, men litt for løst spunnet for mønsterstrikk etter min mening. Det deler seg lett, og da er det en fordel å ikke ha flere tråder å passe på i tillegg.

Det viktigste er likevel at mottakeren ble veldig fornøyd, og Bob og Sue er i flittig bruk. Slikt varmer et strikkerhjerte. En venninne som fikk se vottene før de ble overlevert lurte på hva de skulle forestille. Jeg fikk bange anelser, og passet derfor på å døpe vottene før de ble overlevert. Heidi var ikke et sekund i tvil om at dette var gullfisk, men følte ikke umiddelbart for å gå inn i rollen som Daddy. Derfor synger jeg av full hals: Bob, Bob, Mummy, Mummy, Bob, Bob, Sue!

Mønster eller ikke mønster

Anne på landet har teststrikket for meg, og nå har hun også strikket ferdig vott nr 2 og blogget om dem. Den oppmerksomme leser vil ha lagt merke til at det ikke har dukket opp noe mønster her på bloggen, selv om det er lenge siden Anne på landet teststrikket mønsteret og kom med innspill. Mange innspill og gode innspill. Jeg kan ikke annet enn å anbefale henne til andre som trenger teststrikkere.

Grunnen til at det likevel ikke har dukket opp noe mønster her er en av kommentarene Anne på landet kom med, nemlig at jeg hadde skrevet at disse vottene var strikket etter modell av to par kjøpt på folkemuseet i Sogn. Så da kom vi inn i åndsverkproblematikk, og det ble for vanskelig for meg.

Bilde lånt fra Ravelry

Heldigvis fikk jeg hjelp. Etter at Anne på landet tok opp tråden igjen, bokstavelig talt, har jeg fått flere besøk, og en flott kommentar på det originale "Teststrikker søkes"-innlegget. Linda kunne fortelle at dette var Votter fra Færøyene til Schachenmayr/Coats. De finnes på Ravelry, og gratis norsk mønster er tilgjengelig her.

Dette var bedre enn jeg kunne håpe på. Nå kan alle strikke vottene hvis de vil. Og jeg kan slippe å havne i kopitrøbbel. Samtidig har jeg fått prøve meg på å skrive mønster. Det er synd det blir så sjelden. Har noen flere mønsterprosjekter i tankene, men som alle vet, så kommer ikke mønster fra tankene og til papiret av seg selv. Jaja.

Tusen takk til Anne for teststrikking, og til Linda for oppklarende tips. Hurra!

Snart ajour

Jeg henger litt etter med julegavene i for i år, men smått om senn blir det vel en råd med det også. Jeg jobber meg i alle fall fremover i månedene, og presenterer her julegaven for juni.

Garn: Drops Nepal
Pinnenr: 4
Oppskrift: Annepålandets Mitts

Meningen var å vise fram vantene og den nymalte brune veggen min. De har nesten samme farge. Men på bildene over ser det ut som vottene og veggen har minst 5 forskjellige farger. Hver. Det er visst vanskelig med sånne nyanser for kameraet. Det får likevel holde. Leserne som er interessert i slikt, får jo også en liten titt inn i stua mi. Den bærer fremdeles ganske tydelig preg av flyttekaos. Utsnittet i stuebildet er derfor sirlig valgt. Når jeg vil glemme kassene som opptar gulvplass hjemme blar jeg fram det bildet på netthinna. Da virker det idyllisk.

Oppskrifta til Annepålandet var fin. Det ble busstrikking, og det gikk ganske fort unna. Men jeg er skikkelig dårlig til å holde telling på runder når jeg ikke strikker striper, så resultatet er at vantene er litt ulik lengde her og der. Jeg trøster meg med at de fleste mennesker også har to forskjellige hender, så det vil kanskje ikke synes så godt når de er på. Et problem jeg støtte på helt til slutt var hvor jeg skulle feste trådene, når vantene er laget for å brette opp og ned, ut og inn. Både innsiden og utsiden skal jo liksom være framsiden. Vanskelig å få det like pent på begge sider. Men jeg har i alle fall gjort et hederlig forsøk. Hva har andre som har strikket disse gjort?

Julijulegave

Det som blir julegaven for juli ble strikket i august (litt på etterskudd), tatt bilder av i september, og blir nå blogget i oktober. Det er ikke lett å holde styr på det hele, men så vidt jeg klarer å regne meg fram til, mangler jeg per dags dato blogging av fem julegaver. Flere er allerede klare. Men det er åpenbart en dørstokkmil å finne fram kameraet.

Disse vantene fikk være med på sopptur, en dag for ikke så lenge siden, da jeg var på gamle trakter. På de gamle traktene kjenner jeg soppskogene mye bedre enn jeg gjør her, og med litt støtte fra en som kjenner dem enda bedre, ble utbyttet bra, selv om det var seint i sesongen for skogens gull.

 

Garn: Drops Lima
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Badegakks kabelvanter, men med mindre maskeantall

Disse pulsvantene er den første julegaven jeg har strikket med tanke på en spesiell person. Det gjorde det kanskje morsommere å strikke dem. Jeg visste liksom at de kommer til å bli tatt godt i mot. Men oppskrifta skal også ha noe av æren for at det gikk fort, sammen med venting i fergekø og noen timers kjøreturer. Det var en veldig enkel repetisjon, som fort satt i fingrene, og som likevel ga et fint mønster. Slikt er alltid veldig gøy, og når det er korte rapporter er det lett å bare strikke en til, og vips så må man felle av. Badegakk skal ha all ære for det. Jeg tror gjerne at dette er en oppskrift jeg kommer til å strikke igjen. Den kan anbefales!

 

MariusMarte

Livredd for å bli slått ned i støvlene av Randi skynder jeg meg å få stoltheten ut på bloggen. Jeg må nok innse at nederlaget likevel er et faktum. Samme hvor stolt jeg er - og jeg er virkelig stolt - må jeg bøye meg i støvet for Randi som har blitt ferdig med sin genser på under to måneder. Men, her er altså min tunika. Jeg er stolt fordi den er et voksenplagg strikket på pinne 3, og fordi jeg har gjort noen tilpassinger av oppskriften, som jeg er kjempefornøyd med. Og ikke minst fordi jeg har ønsket meg en slik tunika leeeeenge, og nå har jeg den. Selvstrikket!

 

Garn: Drops alpakka (oppskriften sier Sandnes mini alpakka, men på det tidspunktet hvor jeg begynte på denne, fantes ikke det i mørkeblått, og jeg ville ikke ha svart genser)
Pinnenr: 2,5/3/3,5
Oppskrift: Tunika med rund sal (modell 4) i Sandnes hefte 'Klassikere', med egne tilpassinger

Jeg begynte på denne tunikaen da jeg hadde flere sammenhengende dager med konferanser foran meg, i slutten av november. Ensfarget glattstrikk rundt og rundt er ypperlig konferansestrikk, og bolen vokste raskt. Oppunder jul måtte den ta til takke med å være kinostrikketøy én enkelt gang, for ellers var det for mange julegaver som skulle bli ferdig. I februar en gang kom jeg til fellingene til armhull. Siden jeg ikke hadde tid til å telle akkurat da, måtte det vente. Og det måtte vente lenge. Først fordi jeg ikke orka å telle, og så fordi jeg brukte all tid på å flytte. Og da jeg hadde flytta oppdaga jeg til min store forferdelse at akkurat dette strikketøyet hadde blitt liggende igjen hos eks-husverten fordi jeg ikke hadde plass til alt i bilen. Så da måtte jeg vente til slutten av mai, når jeg skulle tilbake til gamle trakter på besøk, med å hente det. I juni begynte jeg endelig å telle. Men jeg fikk ikke talt så langt. Ikke før ovenfor nevnte Randi kom på besøk i august, kom jeg skikkelig ordentlig i gang med tellinga. Og da gikk det slag i slag. Siste maske ble strikket lørdag 27. august.
Damping og fotosession måtte likevel vente noen uker, til jeg var på besøk hos en venninne i Danmark. Ved et nedlagt fyr fant vi en god 'location' for posering.

Oppskriften var grei nok, men detaljfokuserte meg likte ikke at det så ut som om kragen stod opp på originalen. Så jeg la inn noen ekstra fellinger, og noen andre små endringer, og håpte at det ble bra. Det ble det heldigvis. Selv om jeg var fast bestemt på å rekke opp igjen dersom jeg ikke var 110% fornøyd da den kom av pinnene, ble jeg veldig glad for at jeg slapp å gjøre noe to ganger. Et annet sjakktrekk var å strikke mønsterdelen med et halvt nr tjukkere pinner. Jeg har, ærlig talt, aldri laga finere mønsterstrikk. Så det er et tips jeg skal huske på flere ganger.

Jeg har brukt tunikaen masse, og jeg har fått mange kommentarer. Jeg er fremdeles 110% fornøyd. Inntil videre bærer jeg den med nesten like stor verdighet som bunaden min. :)

Julegavesokker i september

Jeg starta året friskt med målsetning om en julegave i måneden i hele 2011. Det stoppa imidlertid opp på vårparten en gang, av flere grunner egentlig. For det første var jeg på flyttefot, og det ble viktigere å finne ny leilighet enn å strikke julegaver. For det andre mista jeg litt motet da halvparten av mars-julegaven forsvant. Den dukket aldri opp igjen, og for en tid tilbake fant den ene halvparten ny form. Mer om det en annen gang.

Disse sokkene er strikket litt nå og da over en ganske lang periode. Det begynner å bli en stund siden nå, men siden de ikke fikk være med på sommerferie, tok det sin tid før de ble avbildet. Da jeg nylig skulle til Sør-Gjæslingan på feltkurs gjennom jobb tenkte jeg at det kunne passe seg å ta med sokkene for å få foreviget dem. Riktignok er det ikke et skikkelig havskummønster på sokkene, men det minner da litt, gjør det ikke?

 

Garn: Sandnes Fantasy, ca 90 g til begge parene
Pinnenr: 3
Oppskrift: Toe up Ginkgo socks

Voksenparet ble strikket først, helt etter oppskriften. Jeg ble fornøyd, men konkluderte med at noen med lav vrist bør få det, siden det ikke er noen kile i sokkene. Av garnrestene strikket jeg et barnepar, i en modifisert utgave av mønsteret, denne gangen med kile. Ble jammen meg fornøyd med det også! Flaks. Nå gjenstår det bare å avgjøre om jeg skal splitte opp parene til julegaveinnpakkingen slik jeg først tenkte, eller om jeg skal finne mor og datter som kan motta matchende sokker sammen.

Oppskriften på ginkgosokkene har en spennende tå, hvor man begynner med en luftmaskerad under foten, og strikker forkorta rader til tå, Når man er kommet på oversiden tar man så opp luftmaskene under foten og samler opp maskene og begynner å strikke rundt. Det hørtes fiffig ut, men jeg ble ikke helt venner med teknikken. Klarte for eksempel ikke å finne tråden jeg bare kunne dra i for å løse opp luftmaskeraden. (Kanskje det har sammenheng med at jeg heller aldri klarer å finne tråden jeg kan dra i for å løse opp hyssingen på potetposene?) Resultatet ble imidlertid at jeg måtte klippe i alle luftmaskene og så dra ørti små trådbiter ut. Jeg trenger kanskje ikke legge skjul på at jeg brukte Judy's magiske teknikk på barnesokkene. Det gikk knirkefritt.

Dette er altså julegavesokker. Jeg starter nå tilbaketellingen, og dette er gavene for august og september. Satser på å komme i mål med en månedlig gave før adventstiden i alle fall.

Skogssokker i ny stil

De nye favorittsokkene mine er både strikket for lenge siden og tatt i bruk for lenge siden, men jeg har, som dere merker, ikke blogget dem før nå. Jeg er ikke så rask på avtrekkeren. Sommeren kom, og med den kom feriefølelsen. Så gikk sommeren, men feriefølelsen fortsatte ennå en stund. Nå har jeg nok en gang troen på at jeg skal klare å vende tilbake til bloggelandia.

Sokkene er det første av sitt slag, i alle fall i min samling. De er strikket etter inspirasjon fra de forrige favorittsokkene mine, som ble helt plutselig forferdelig utslitt på en gåtur i vår. Men disse er raffinert - de er strikket fra tåa og opp, og med forkorta rader på hælen. Førstegangsopplevelse både med Judy's magic cast on og Wrap'n'turn. Jeg er så langt sterkere tilhenger av Judy enn av Wrap, må jeg nok innrømme. Selv om jeg innser at det er få andre metoder som gjør forkorta rader så hullfri som W'n'T. Målsetningen om å generere 0 garnrester ble oppfylt. Dette er jo en av de store fordelene med å strikke tå-opp!

Garn: Sandnes Perfect, 50g av hver farge
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Man tager hva man tror bliver bra, så bliver man fornøyd!

Sokkene ble påbegynt på påskeferietogtur i Kina. Jeg må bare si: Hvilken icebreaker! De søte kineserne lurte på hvor jeg hadde lært den eldgamle kinesiske strikketradisjonen og var dødelig imponerte over at jeg gikk så opp i Kina. Jeg måtte smile. Jeg fortalte at det også var norsk tradisjon å strikke. Men mange av dem kunne ikke noe særlig engelsk, så jeg vet ikke hvor mye de forstod. Kanskje det fremdeles går rykter om den dedikerte europeeren som tok opp igjen gammel kinesisk håndverkskunst? Det hadde i så fall vært morsomt!

Bildene er fra høstturen i Trollheimen. Etter gjennomføringen av en vellykket trekant i sommer, ville vi prøve ut en annen, og mindre kjent trekant i samme fjellområde. Vi var på tur første helga i september, og vi kan oppsummere med at Bårdsgarden-Innerdalshytta-Kårvatn-Bårdsgarden er minst like lett å anbefale som den vanlige trekanten i Trollheimen. Første helga i september er det fremdeles modne blåbær, men høstfargene har begynt å trenge gjennom. Vilt, vakkert (men dog litt vått). Og for dem som ikke vet det, gjør raggsokker seg også som termosvarmer. Praktisk!

Debut

Som nevnt tidligere har jeg debutert som pjoner. Jeg må innrømme at jeg faktisk ble litt skuffa over at det ikke var annet enn fastmaskehekling som skjulte seg bak det mystiske navnet. Jeg har jo hatt lyst til å pjone lenge. Men på den andre sida var det jo greit, for da kunne jeg bare begynne uten videre instruksjoner. Det var i alle fall en lettelse. Hjemme hadde jeg en garnrest som hang og ventet på et passende prosjekt, og den meldte seg frivillig til å være pjonetestgarn.

Det er lenge siden jeg begynte på disse pulsvarmerne. Helt tilbake til midten av januar. Men de utgjør altså julegaven for mars i julegavesamstrikken til Annepålandet. Noen har allerede gitt noen hint om at de kan falle i smak, noe jeg selvfølgelig setter pris på.

Garn: Viking Eco Alpaca
Krok: 10
Oppskrift: Innfallsmetoden

Jeg kan vel ellers lett fastslå at mars ikke har vært det man kan kalle tidenes fullføringsmåned. I alle fall ikke på håndarbeidsfronten. Men det betyr ikke at jeg ikke har gjort noe. Jeg har sluttet i jobb, og begynt i ny jobb. I tillegg har jeg flyttet en hel leilighet inn i diverse boder i en ny by. Og nå de siste ukene har jeg vært på så mange visninger som jeg aldri har vært på før. Nå har jeg også begynt å by. Boligmarkedet i Trønderhovedstaden er crazy banana for tiden. Derfor er det mulig jeg må smøre meg med litt tålmodighet. Jeg håper kanskje at kjøp er på plass før påske, med overtaking en gang før sommeren.

Poenget er i alle fall at det nesten er ubegrensa hvor mye tid man (les: jeg) kan bruke på visninger og leting. Og det går ut over tiden jeg ellers ville brukt til å strikke (eller hekle eller pjone). Bodyen nærmer seg. Det vil si, den er så godt som ferdig, men jeg har ikke festet tråder, heklet kanter og sydd i knapper. Det kommer en tid for alt. Heldigvis. :)

Smått, men godt

Før jul, da jeg egentlig burde konsentrert meg om det som skulle pakkes inn og sendes til gode venner, kunne jeg ikke dy meg for å prøve meg på noen småting som jeg hadde tenkt på en stund. Av og til (eller som ofte) er det som vi vet morsomst å gjøre det som ikke står på må-lista.

Babylue
Garn: Rester av sisu og babyull
Pinnenr: 2,5
Oppskrift: Egen tilpassing av Gros og Lenes oppskrifter

Calorimetry
Garn: Drops Nepal
Pinnenr: 4,5
Oppskrift: Tilpassing av Calorimetry for ny strikkefasthet

Jeg har strikket mange djevelluer i min karriere. På langs og på tvers. Men alle har vært i rillestrikk. Rillestrikk er jo praktisk fordi det er fleksibelt, og lua kan vokse med barnet. I alle fall i noen måneder. Men rillestrikk går sakte. I alle fall når jeg strikker. Så da kunne det være fint å prøve djevellue i glattstrikk. Jeg fant diverse oppskrifter på nettet, printa dem ut, tok dem med hjem og brukte dem som inspirasjon. Fordi jeg ikke fulgte oppskriftene helt ble det en ganske liten lue. Jenta som den egentlig var tiltenkt var allerede på det daværende tidspunkt godt og vel en måned, så lua ble lagt på vent til en ny mottaker. Det passet bra, for i forrige uke fikk jeg melding om at en gammel venninne hadde fått en prematur datter. Lua ble pakket inn og sendt i posten, og i går fikk jeg sms med takk. Passa bra for meg!

Calorimetryen ble strikket til meg selv. Jeg hadde noen rester igjen etter flettelua jeg strikka i julegave til Elin. Siden jeg har hatt som prosjekt å ikke øke restelageret passa det bra å finne et lite prosjekt som jeg kunne lage ut av den resten. Og jeg hadde jo tenkt at jeg skulle skaffe meg en Calorimetry. Som tenkt, så gjort. Og dagen etter ble den tatt i bruk. Den har vært brukt mye etter det. Et par ganger har jeg vært redd for at den har forsvunnet. Og en gang mista jeg den faktisk i butikken. Men jeg oppdaga det fort og fant den igjen, heldigvis!
Nepal blir bare mykere og mykere i bruk, og med et ganske så mykt utgangspunkt er det etterhvert som smør. Deilig og varmt for ørene mine.

Første par ut...

...er februarjulegaven, nærmere bestemt kerttu-sokkene. Jeg måtte jo skynde meg å gjøre dem ferdig hvis jeg skulle nå det innen fristen. Nå har de vært ferdig noen dager, men jeg har hatt nok av ting å fylle tida med i det siste, så bildene ble tatt innimellom slagene, og nå (som forrige måned) poster jeg bloggposten idet vi nærmer oss månedsskiftet med stormskritt.

Kombinert med planen om å strikke julegaver hele året har jeg også hatt en plan om å bruke fra garnlageret. Det henger sammen med at jeg er på flyttefot, og at jeg derfor ikke ser noen grunn til å samle mer til å fylle eskene med. I februar hadde jeg lyst til å strikke sokker. Jeg lette gjennom garnlageret for å se hva jeg fant som kunne brukes. Jeg endte med et rødt og et rosa nøste. Ikke min favorittkombinasjon i utgangspunktet, men jeg for ikke så lenge siden hadde lest at Ein gul knapp-Guro liker kombinasjonen, og så tenkte jeg at noen barrierer er til for å brytes.

Skikkelig smalstripa, med bare en runde i hver farge. Nesten litt psykedelisk, men jeg syns det ble ok. Det skal sies at fargevariasjonene ikke yter mønsteret i sokkene rettferdighet. Hullmønsteret kommer mye bedre fram på ensfarga sokker. Men man tager hva man haver. Neste gang kan jeg kanskje strikke ensfarga.

Neste gang skal jeg også strikke littegrann større. Når jeg strikka med to farger måtte jeg liksom velge en hovedfarge, til helen hovedsakelig. Det var noen flere meter rødt garn i følge magebåndet, så da ble det rød hel. Det røde nøstet holdt nesten helt i mål, men måtte skjøtes litt på tuppen. Fordelen med fargeskift er at små nyanseendringer i rødt ikke blir synlig annet enn hvis man virkelig gransker med lupe. Men jeg satt igjen med en ganske god rest av rosa. Så når jeg skal strikke ensfarga, kan jeg bruke 1 nøste pr sokk, og ikke sitte igjen med noen rest, men med litt lengre føtter på sokkene.

Paret som blir lagt i julegavekurven denne måneden er i str 37-38. Helt ok damestørrelse, men jeg kjenner mange damer som har større føtter enn det.

Garn: Schachenmayr Juvel rød og Gjestal superwash sport rosa, ett nøste av hver

Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Kerttu-socks

Og jeg har nok ikke sagt det tydelig før, men for de som er lesere av bloggen, og som forventer å få julegave, er det lov til å legge inn ønsker på slike gjennom året. ;)

På pinnene

Jeg pleier vanligvis å være av typen som liker å gjøre meg ferdig med ett prosjekt før jeg begynner på det neste. Unntaket er når jeg holder på med store prosjekter - da pleier jeg å innimellom ha noen småprosjekter som blir fort ferdig sånn at jeg føler at jeg får produsert litt og ikke står på stedet hvil. Jeg vet jo at jeg ikke står på stedet hvil, men det er så godt å få ting ferdig. Da funker et sokkepar eller et vottepar ypperlig som avveksling midt inni en større genser.

Nå er jeg i gang med et sånt litt større prosjekt. Jeg startet på Marius-tunika med rundfelling i midten av november. Jeg skulle på en konferanse, og tankeløst ensfarget rettstrikk rundt og rundt var perfekt konferansestrikkeprosjekt. I desember gikk mye tid til julegaver, men tunikaen har fortsatt å vokse fordi jeg er på en del seminarer og konferanser.

I januar fikk jeg ånden over meg, og tenkte at jeg skulle lære meg å pjone. Endelig fant jeg en beskrivelse hos Annepålandet som forklarte enkelt og greit hva  pjoning er, nemlig kjedemaskehekling. Så starta jeg på en vott. Hekla ca en halv vott, før jeg la det fra meg fordi jeg skulle på konferanse, og da passa det bedre med tunikaen.

I tillegg har jeg meldt meg på Annepålandets julegavesamstrikk (ja, hun er en inspirasjonskilde for meg). Så da vi kom til februar, fant jeg ut at jeg måtte skynde meg å starte på en ny julegave. Jeg lette i restegarnlageret og fant to nøster med medium tykt sokkegarn (100m/50g) Kerttu-sokkemønsteret passer utmerket til denne tykkelsen, og jeg har lenge hatt lyst til å strikke de sokkene, så da gikk jeg i gang. Jeg er ca halvferdig med første sokken. Det går ganske fort, men jeg har ikke hatt så mye tid den siste uka.

I dag reiser jeg igjen på konferanse. Naturlig nok tenkte jeg først at jeg skulle ta med meg tunikaen. Men så målte jeg og oppdaget at jeg straks skal begynne på mønsteret. Altså passer det ikke så godt som konferansestrikk lenger. Og dessuten begynner strikketøyet å bli tungt, og ugunstig som reisestrikketøy. Hva skal jeg da gjøre? Pjoning er ikke automatisert nok for meg ennå, og Kerttu-sokkene må jeg også følge med på. Hmmm. Jo, vent, jeg har jo planer om å strikke en Benjamins voksebody til et vennepar som venter barn. Det er rundt og rundt og kan godt strikkes uten fargeskift. Perfekt!

Resultatet er at jeg (snart) har fire prosjekter på pinnene. Jeg tror aldri jeg har hatt så mye på gang på en gang før. Og det begynner å bli en god stund siden sist jeg gjorde noe ferdig. Hmmm. Vel, sokkeparet har frist i februar, så det må jeg fullføre innen rimelig tid. Ellers tror jeg at jeg må gi meg selv forbud mot å starte på noe mer før jeg har fullført de tre andre prosjektene jeg holder på med. Kanskje mars blir stående som rekordmåned på fullføring? Jeg håper det.

Med så mange prosjekter er det jammen flaks at jeg fikk to strikkevesker fra Felisi til jul. Den store (grønne) inneholder nå tunikaprosjektet, mens den lille (mønstra) skal bli med på konferanse. Begge to er kjempefine, og farger og mønster passer perfekt til mine preferanser. Det skal sies at den grønne plukket jeg ut selv, men glemte det. Så jeg ble veldig overrasket over at julegavegiverne hadde vært så flinke til å plukke ut en jeg likte. Inntil jeg oppdaget at jeg hadde tipset dem om akkurat den. At Randi på egenhånd klarte å finne en jeg syns er like perfekt tyder på at hun har god oversikt over smaken og fargepreferansene mine. Begge er tatt i bruk, og de gir meg litt ekstra inspirasjon hver gang jeg skal finne fram strikketøyet.