Jakten på den forsvunne...

...pulsvanten.

Etter å ha gått med pulsvantene og kamera i veska i noen dager, tok jeg i dag endelig skrittet å ta begge tingene ut av veska samtidig, og fikk knipset noen bilder. Jeg har lurt litt på hvor jeg skulle ta disse bildene. Pulsvantene er grå, og jeg ville gjerne ha noe som kunne kontrastere gråfargen. Det har vært litt vanskelig å finne, fordi det er veldig mye som er ganske grått her i denne nye byen på denne årstida.

Men så kom jeg på at rett bortafor der jeg bor er det en stor kirkegård, og jeg tenkte at der var det sikkert noen blomster og kanskje til og med noen vintergrønne planter. Da det viste seg at dagen i tillegg hadde sol fra skyfri himmel tenkte jeg at jeg kunne få mange fine kontraster. Så gikk jeg ut, og tok flere fine bilder, med forskjellige farger. Resultatene kan dere se i innlegget under.

Jeg var strålende fornøyd. Endelig skulle det blogges og endelig skulle pulsvantene finne sin plass i julegavekurven sammen med de andre julegavene. Da jeg hadde tatt det siste bildet (av påskeliljene) skulle jeg putte alt tilbake i veska, før jeg gikk hjemover. Men så oppdaget jeg til min store skrekk at to pulsvanter var blitt til en. Jeg sjekket bildene jeg hadde tatt og fant fort ut at det siste bildet jeg hadde tatt med pulsvantene var ved en liten granbusk. Fremdeles full av optimisme gikk jeg tilbake dit - samme veien som jeg hadde kommet. Ingen pulsvante å se. Jeg gikk fram og tilbake fire ganger for å være sikker på at den ikke var der. Og her er det poenget igjen: Det er fryktelig vanskelig å oppdage en grå pulsvante midt i grå asfalt, grå grus, grå snø, grått gress.

Enden på visa var at jeg måtte gå hjem med bare en pulsvante.

Det store spørsmålet er selvfølgelig: hvor ble den andre vanten av? Har noen tatt den? Hvem kunne ha bruk for bare en grå pulsvante? Ble den igjen hos de døde på kirkegården? Var det som en slags takk for at du kom hit og tok bilder, du trenger ikke tenke på å komme hit en gang til? Jeg ville jo bare ha litt farger. Huff.

Og nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke nok restegarn til å lage en ny. Kanskje jeg bare rekker opp den jeg har laga, og lager noe nytt. For jeg kan jo ikke gi bort bare en pulsvante. Hvem har bruk for bare en?

Debut

Som nevnt tidligere har jeg debutert som pjoner. Jeg må innrømme at jeg faktisk ble litt skuffa over at det ikke var annet enn fastmaskehekling som skjulte seg bak det mystiske navnet. Jeg har jo hatt lyst til å pjone lenge. Men på den andre sida var det jo greit, for da kunne jeg bare begynne uten videre instruksjoner. Det var i alle fall en lettelse. Hjemme hadde jeg en garnrest som hang og ventet på et passende prosjekt, og den meldte seg frivillig til å være pjonetestgarn.

Det er lenge siden jeg begynte på disse pulsvarmerne. Helt tilbake til midten av januar. Men de utgjør altså julegaven for mars i julegavesamstrikken til Annepålandet. Noen har allerede gitt noen hint om at de kan falle i smak, noe jeg selvfølgelig setter pris på.

Garn: Viking Eco Alpaca
Krok: 10
Oppskrift: Innfallsmetoden

Jeg kan vel ellers lett fastslå at mars ikke har vært det man kan kalle tidenes fullføringsmåned. I alle fall ikke på håndarbeidsfronten. Men det betyr ikke at jeg ikke har gjort noe. Jeg har sluttet i jobb, og begynt i ny jobb. I tillegg har jeg flyttet en hel leilighet inn i diverse boder i en ny by. Og nå de siste ukene har jeg vært på så mange visninger som jeg aldri har vært på før. Nå har jeg også begynt å by. Boligmarkedet i Trønderhovedstaden er crazy banana for tiden. Derfor er det mulig jeg må smøre meg med litt tålmodighet. Jeg håper kanskje at kjøp er på plass før påske, med overtaking en gang før sommeren.

Poenget er i alle fall at det nesten er ubegrensa hvor mye tid man (les: jeg) kan bruke på visninger og leting. Og det går ut over tiden jeg ellers ville brukt til å strikke (eller hekle eller pjone). Bodyen nærmer seg. Det vil si, den er så godt som ferdig, men jeg har ikke festet tråder, heklet kanter og sydd i knapper. Det kommer en tid for alt. Heldigvis. :)

På pinnene

Jeg pleier vanligvis å være av typen som liker å gjøre meg ferdig med ett prosjekt før jeg begynner på det neste. Unntaket er når jeg holder på med store prosjekter - da pleier jeg å innimellom ha noen småprosjekter som blir fort ferdig sånn at jeg føler at jeg får produsert litt og ikke står på stedet hvil. Jeg vet jo at jeg ikke står på stedet hvil, men det er så godt å få ting ferdig. Da funker et sokkepar eller et vottepar ypperlig som avveksling midt inni en større genser.

Nå er jeg i gang med et sånt litt større prosjekt. Jeg startet på Marius-tunika med rundfelling i midten av november. Jeg skulle på en konferanse, og tankeløst ensfarget rettstrikk rundt og rundt var perfekt konferansestrikkeprosjekt. I desember gikk mye tid til julegaver, men tunikaen har fortsatt å vokse fordi jeg er på en del seminarer og konferanser.

I januar fikk jeg ånden over meg, og tenkte at jeg skulle lære meg å pjone. Endelig fant jeg en beskrivelse hos Annepålandet som forklarte enkelt og greit hva  pjoning er, nemlig kjedemaskehekling. Så starta jeg på en vott. Hekla ca en halv vott, før jeg la det fra meg fordi jeg skulle på konferanse, og da passa det bedre med tunikaen.

I tillegg har jeg meldt meg på Annepålandets julegavesamstrikk (ja, hun er en inspirasjonskilde for meg). Så da vi kom til februar, fant jeg ut at jeg måtte skynde meg å starte på en ny julegave. Jeg lette i restegarnlageret og fant to nøster med medium tykt sokkegarn (100m/50g) Kerttu-sokkemønsteret passer utmerket til denne tykkelsen, og jeg har lenge hatt lyst til å strikke de sokkene, så da gikk jeg i gang. Jeg er ca halvferdig med første sokken. Det går ganske fort, men jeg har ikke hatt så mye tid den siste uka.

I dag reiser jeg igjen på konferanse. Naturlig nok tenkte jeg først at jeg skulle ta med meg tunikaen. Men så målte jeg og oppdaget at jeg straks skal begynne på mønsteret. Altså passer det ikke så godt som konferansestrikk lenger. Og dessuten begynner strikketøyet å bli tungt, og ugunstig som reisestrikketøy. Hva skal jeg da gjøre? Pjoning er ikke automatisert nok for meg ennå, og Kerttu-sokkene må jeg også følge med på. Hmmm. Jo, vent, jeg har jo planer om å strikke en Benjamins voksebody til et vennepar som venter barn. Det er rundt og rundt og kan godt strikkes uten fargeskift. Perfekt!

Resultatet er at jeg (snart) har fire prosjekter på pinnene. Jeg tror aldri jeg har hatt så mye på gang på en gang før. Og det begynner å bli en god stund siden sist jeg gjorde noe ferdig. Hmmm. Vel, sokkeparet har frist i februar, så det må jeg fullføre innen rimelig tid. Ellers tror jeg at jeg må gi meg selv forbud mot å starte på noe mer før jeg har fullført de tre andre prosjektene jeg holder på med. Kanskje mars blir stående som rekordmåned på fullføring? Jeg håper det.

Med så mange prosjekter er det jammen flaks at jeg fikk to strikkevesker fra Felisi til jul. Den store (grønne) inneholder nå tunikaprosjektet, mens den lille (mønstra) skal bli med på konferanse. Begge to er kjempefine, og farger og mønster passer perfekt til mine preferanser. Det skal sies at den grønne plukket jeg ut selv, men glemte det. Så jeg ble veldig overrasket over at julegavegiverne hadde vært så flinke til å plukke ut en jeg likte. Inntil jeg oppdaget at jeg hadde tipset dem om akkurat den. At Randi på egenhånd klarte å finne en jeg syns er like perfekt tyder på at hun har god oversikt over smaken og fargepreferansene mine. Begge er tatt i bruk, og de gir meg litt ekstra inspirasjon hver gang jeg skal finne fram strikketøyet.

Smykke

Laget dette smykket i går. Har juksa litt og kjøpt et smykkesett i filt med kuler og blomster fra Bokklubben. Det er jo en grei måte å begynne på for smykkelagenybegynnere. Har filtenål selv, så jeg kan jo se om jeg kan lage smykker fra bunnen også selv en dag.

Bildet under viser fargene bedre.