Julijulegave

Det som blir julegaven for juli ble strikket i august (litt på etterskudd), tatt bilder av i september, og blir nå blogget i oktober. Det er ikke lett å holde styr på det hele, men så vidt jeg klarer å regne meg fram til, mangler jeg per dags dato blogging av fem julegaver. Flere er allerede klare. Men det er åpenbart en dørstokkmil å finne fram kameraet.

Disse vantene fikk være med på sopptur, en dag for ikke så lenge siden, da jeg var på gamle trakter. På de gamle traktene kjenner jeg soppskogene mye bedre enn jeg gjør her, og med litt støtte fra en som kjenner dem enda bedre, ble utbyttet bra, selv om det var seint i sesongen for skogens gull.

 

Garn: Drops Lima
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Badegakks kabelvanter, men med mindre maskeantall

Disse pulsvantene er den første julegaven jeg har strikket med tanke på en spesiell person. Det gjorde det kanskje morsommere å strikke dem. Jeg visste liksom at de kommer til å bli tatt godt i mot. Men oppskrifta skal også ha noe av æren for at det gikk fort, sammen med venting i fergekø og noen timers kjøreturer. Det var en veldig enkel repetisjon, som fort satt i fingrene, og som likevel ga et fint mønster. Slikt er alltid veldig gøy, og når det er korte rapporter er det lett å bare strikke en til, og vips så må man felle av. Badegakk skal ha all ære for det. Jeg tror gjerne at dette er en oppskrift jeg kommer til å strikke igjen. Den kan anbefales!

 

MariusMarte

Livredd for å bli slått ned i støvlene av Randi skynder jeg meg å få stoltheten ut på bloggen. Jeg må nok innse at nederlaget likevel er et faktum. Samme hvor stolt jeg er - og jeg er virkelig stolt - må jeg bøye meg i støvet for Randi som har blitt ferdig med sin genser på under to måneder. Men, her er altså min tunika. Jeg er stolt fordi den er et voksenplagg strikket på pinne 3, og fordi jeg har gjort noen tilpassinger av oppskriften, som jeg er kjempefornøyd med. Og ikke minst fordi jeg har ønsket meg en slik tunika leeeeenge, og nå har jeg den. Selvstrikket!

 

Garn: Drops alpakka (oppskriften sier Sandnes mini alpakka, men på det tidspunktet hvor jeg begynte på denne, fantes ikke det i mørkeblått, og jeg ville ikke ha svart genser)
Pinnenr: 2,5/3/3,5
Oppskrift: Tunika med rund sal (modell 4) i Sandnes hefte 'Klassikere', med egne tilpassinger

Jeg begynte på denne tunikaen da jeg hadde flere sammenhengende dager med konferanser foran meg, i slutten av november. Ensfarget glattstrikk rundt og rundt er ypperlig konferansestrikk, og bolen vokste raskt. Oppunder jul måtte den ta til takke med å være kinostrikketøy én enkelt gang, for ellers var det for mange julegaver som skulle bli ferdig. I februar en gang kom jeg til fellingene til armhull. Siden jeg ikke hadde tid til å telle akkurat da, måtte det vente. Og det måtte vente lenge. Først fordi jeg ikke orka å telle, og så fordi jeg brukte all tid på å flytte. Og da jeg hadde flytta oppdaga jeg til min store forferdelse at akkurat dette strikketøyet hadde blitt liggende igjen hos eks-husverten fordi jeg ikke hadde plass til alt i bilen. Så da måtte jeg vente til slutten av mai, når jeg skulle tilbake til gamle trakter på besøk, med å hente det. I juni begynte jeg endelig å telle. Men jeg fikk ikke talt så langt. Ikke før ovenfor nevnte Randi kom på besøk i august, kom jeg skikkelig ordentlig i gang med tellinga. Og da gikk det slag i slag. Siste maske ble strikket lørdag 27. august.
Damping og fotosession måtte likevel vente noen uker, til jeg var på besøk hos en venninne i Danmark. Ved et nedlagt fyr fant vi en god 'location' for posering.

Oppskriften var grei nok, men detaljfokuserte meg likte ikke at det så ut som om kragen stod opp på originalen. Så jeg la inn noen ekstra fellinger, og noen andre små endringer, og håpte at det ble bra. Det ble det heldigvis. Selv om jeg var fast bestemt på å rekke opp igjen dersom jeg ikke var 110% fornøyd da den kom av pinnene, ble jeg veldig glad for at jeg slapp å gjøre noe to ganger. Et annet sjakktrekk var å strikke mønsterdelen med et halvt nr tjukkere pinner. Jeg har, ærlig talt, aldri laga finere mønsterstrikk. Så det er et tips jeg skal huske på flere ganger.

Jeg har brukt tunikaen masse, og jeg har fått mange kommentarer. Jeg er fremdeles 110% fornøyd. Inntil videre bærer jeg den med nesten like stor verdighet som bunaden min. :)

Julegavesokker i september

Jeg starta året friskt med målsetning om en julegave i måneden i hele 2011. Det stoppa imidlertid opp på vårparten en gang, av flere grunner egentlig. For det første var jeg på flyttefot, og det ble viktigere å finne ny leilighet enn å strikke julegaver. For det andre mista jeg litt motet da halvparten av mars-julegaven forsvant. Den dukket aldri opp igjen, og for en tid tilbake fant den ene halvparten ny form. Mer om det en annen gang.

Disse sokkene er strikket litt nå og da over en ganske lang periode. Det begynner å bli en stund siden nå, men siden de ikke fikk være med på sommerferie, tok det sin tid før de ble avbildet. Da jeg nylig skulle til Sør-Gjæslingan på feltkurs gjennom jobb tenkte jeg at det kunne passe seg å ta med sokkene for å få foreviget dem. Riktignok er det ikke et skikkelig havskummønster på sokkene, men det minner da litt, gjør det ikke?

 

Garn: Sandnes Fantasy, ca 90 g til begge parene
Pinnenr: 3
Oppskrift: Toe up Ginkgo socks

Voksenparet ble strikket først, helt etter oppskriften. Jeg ble fornøyd, men konkluderte med at noen med lav vrist bør få det, siden det ikke er noen kile i sokkene. Av garnrestene strikket jeg et barnepar, i en modifisert utgave av mønsteret, denne gangen med kile. Ble jammen meg fornøyd med det også! Flaks. Nå gjenstår det bare å avgjøre om jeg skal splitte opp parene til julegaveinnpakkingen slik jeg først tenkte, eller om jeg skal finne mor og datter som kan motta matchende sokker sammen.

Oppskriften på ginkgosokkene har en spennende tå, hvor man begynner med en luftmaskerad under foten, og strikker forkorta rader til tå, Når man er kommet på oversiden tar man så opp luftmaskene under foten og samler opp maskene og begynner å strikke rundt. Det hørtes fiffig ut, men jeg ble ikke helt venner med teknikken. Klarte for eksempel ikke å finne tråden jeg bare kunne dra i for å løse opp luftmaskeraden. (Kanskje det har sammenheng med at jeg heller aldri klarer å finne tråden jeg kan dra i for å løse opp hyssingen på potetposene?) Resultatet ble imidlertid at jeg måtte klippe i alle luftmaskene og så dra ørti små trådbiter ut. Jeg trenger kanskje ikke legge skjul på at jeg brukte Judy's magiske teknikk på barnesokkene. Det gikk knirkefritt.

Dette er altså julegavesokker. Jeg starter nå tilbaketellingen, og dette er gavene for august og september. Satser på å komme i mål med en månedlig gave før adventstiden i alle fall.

Skogssokker i ny stil

De nye favorittsokkene mine er både strikket for lenge siden og tatt i bruk for lenge siden, men jeg har, som dere merker, ikke blogget dem før nå. Jeg er ikke så rask på avtrekkeren. Sommeren kom, og med den kom feriefølelsen. Så gikk sommeren, men feriefølelsen fortsatte ennå en stund. Nå har jeg nok en gang troen på at jeg skal klare å vende tilbake til bloggelandia.

Sokkene er det første av sitt slag, i alle fall i min samling. De er strikket etter inspirasjon fra de forrige favorittsokkene mine, som ble helt plutselig forferdelig utslitt på en gåtur i vår. Men disse er raffinert - de er strikket fra tåa og opp, og med forkorta rader på hælen. Førstegangsopplevelse både med Judy's magic cast on og Wrap'n'turn. Jeg er så langt sterkere tilhenger av Judy enn av Wrap, må jeg nok innrømme. Selv om jeg innser at det er få andre metoder som gjør forkorta rader så hullfri som W'n'T. Målsetningen om å generere 0 garnrester ble oppfylt. Dette er jo en av de store fordelene med å strikke tå-opp!

Garn: Sandnes Perfect, 50g av hver farge
Pinnenr: 3,5
Oppskrift: Man tager hva man tror bliver bra, så bliver man fornøyd!

Sokkene ble påbegynt på påskeferietogtur i Kina. Jeg må bare si: Hvilken icebreaker! De søte kineserne lurte på hvor jeg hadde lært den eldgamle kinesiske strikketradisjonen og var dødelig imponerte over at jeg gikk så opp i Kina. Jeg måtte smile. Jeg fortalte at det også var norsk tradisjon å strikke. Men mange av dem kunne ikke noe særlig engelsk, så jeg vet ikke hvor mye de forstod. Kanskje det fremdeles går rykter om den dedikerte europeeren som tok opp igjen gammel kinesisk håndverkskunst? Det hadde i så fall vært morsomt!

Bildene er fra høstturen i Trollheimen. Etter gjennomføringen av en vellykket trekant i sommer, ville vi prøve ut en annen, og mindre kjent trekant i samme fjellområde. Vi var på tur første helga i september, og vi kan oppsummere med at Bårdsgarden-Innerdalshytta-Kårvatn-Bårdsgarden er minst like lett å anbefale som den vanlige trekanten i Trollheimen. Første helga i september er det fremdeles modne blåbær, men høstfargene har begynt å trenge gjennom. Vilt, vakkert (men dog litt vått). Og for dem som ikke vet det, gjør raggsokker seg også som termosvarmer. Praktisk!

Benjamin og Åsa

Det har vært stille lenge. Jeg må innrømme at det har blitt mye mindre strikking enn jeg skulle ønske. Flytting og kjøkkenbygging har tatt sin tid. Ny jobb og nye oppgaver har også bidratt. Alt i alt har det betydd at jeg har gått i bloggedvale i nesten tre måneder. Jeg håper ikke det gjentar seg.

Resultatet av bloggedvalen er at jeg nå har en del prosjekter som ligger og venter på å bli tatt bilde av og blogget. For jeg har tross alt strikket litt de siste månedene.

Benjaminbodyen har vært ferdig og bloggeklar lenge. Bildene er også tatt for en god stund siden. Hvitveisen vitner om det. Jeg var i ferd med å blogge den for to måneder siden, men så ble Blogger vrang, og så ble jeg lei, og så har jeg utsatt det. Til nå.

Nå er bodyen forært til sin mottaker. Åsa er ennå bare en liten jente, så bodyen i str 6-12 mnd er for stor til henne ennå. Foreldrene til Åsa er begge over 1.80, så vi var usikre på hvor stor hun kom til å være når hun kom ut. Derfor tok jeg heller i litt i størrelsen, for å slippe å risikere at bodyen var for liten fra dag en. Åsa kom til verden som en ganske gjennomsnittlig baby, så vi må nok vente litt til hun kan bruke bodyen, men heldigvis er jo ullbody veldig praktisk til høsten og vinteren.

Garn: Nøstebarn 2-tråders
Pinnenr: 3
Oppskrift: Benjamins voksebody

Oppskriften var morsom, og i motsetning til andre vokseplagg i rillestrikk på langs, gikk det rasende fort (for meg å være) å strikke denne bodyen. Den er for det aller meste konferansestrikk, og jeg tror ikke jeg brukte mer enn noen uker fra jeg la opp første maske til jeg felte av. Det var jo nesten ikke trådfesting heller, siden den er ensfarga. Men så var det disse knappene. Med en ensfarget body ville jeg ha litt spreke knapper. Fordi det er en babybody ville jeg likevel ikke at knappene skulle være for store og prangende. Så da var det om å gjøre å finne samme type knapper i mange ulike farger. Dørstokkmila ble plutselig veldig lang, og bodyen ble liggende kjempelenge. Hvor skulle jeg begynne å lete i den nye byen?

Heldigvis fikk jeg tips om at Sommer possementsforretning har en hel vegg med knapper. Så da jeg endelig fikk til å komme meg til sentrum i butikkenes åpningstid var handelen fort unnagjort. Og derfra gikk innspurten greit. Men det var enda godt at jeg hadde beregna god tid fra oppstart til termin. Da rakk jeg å ta bilder også før overrekkelse. Foreldrene er fornøyde, og Åsa har heller ikke sagt noe negativt om gaven ennå.

Bruksbilde kommer kanskje når bodyen passer.

For første gang

For første gang kommer det et innlegg som overhodet ikke handler om strikking. Eller, indirekte handler det kanskje litt om mangel på strikking, men i all hovedsak må det leses mellom linjene.

Det handler om det nye livet i den nye byen. Som nevnt tidligere har boligjakten beslaglagt mye fritid. I starten var det mange visninger nesten hver eneste dag. Så roa jeg meg litt ned og ble litt mer selektiv på hva jeg gikk på. Jeg var til og med med på å by noen ganger, men det tok slutt nesten før det var begynt som regel. Det er mange som vil ha ny bolig her i Midt-Norges perle, og mange har veldig mange penger. Mange er to. Derfor kan mange by mer enn meg.

Men jeg tar ikke til takke med hva som helst. Jeg vil helst ha tre rom. Helst luft og helst sol og lys inn vinduene. Aller helst også vedfyring, veranda og masse boltreplass. Alt til en overkommelig pris. Det sier seg selv at jeg ikke kan få alt jeg vil ha. Ikke til en passe pris i alle fall. Kanskje tidlig på 2000-tallet var det mulig til den prisen. Men mye har skjedd siden det.
Denne uka kom det likevel noe som nesten virka som et lite under. En treroms med perfekt plassering til en overkommelig pris. Uten vedfyring, veranda og med grei, men ikke overvettes masse boltreplass. På visninga i går var jeg bare passe fornøyd. Veldig upraktisk kjøkken med minimalt med skapplass. Noe må gjøres. Men alt i alt er fordelene mange flere enn ulempene. Og i dag skjedde under nummer to. Det var ingen som ville betale mer enn det jeg kunne gi for herligheten. Nå er den min.

Snart, ganske snart, skal jeg møblere min helt egne leilighet. For første gang.

Da skal det bli strikking og gode tider. Først skal jeg en liten tur til et stort land. Vi sees i mai!
God påske til alle sammen!

Jakten på den forsvunne...

...pulsvanten.

Etter å ha gått med pulsvantene og kamera i veska i noen dager, tok jeg i dag endelig skrittet å ta begge tingene ut av veska samtidig, og fikk knipset noen bilder. Jeg har lurt litt på hvor jeg skulle ta disse bildene. Pulsvantene er grå, og jeg ville gjerne ha noe som kunne kontrastere gråfargen. Det har vært litt vanskelig å finne, fordi det er veldig mye som er ganske grått her i denne nye byen på denne årstida.

Men så kom jeg på at rett bortafor der jeg bor er det en stor kirkegård, og jeg tenkte at der var det sikkert noen blomster og kanskje til og med noen vintergrønne planter. Da det viste seg at dagen i tillegg hadde sol fra skyfri himmel tenkte jeg at jeg kunne få mange fine kontraster. Så gikk jeg ut, og tok flere fine bilder, med forskjellige farger. Resultatene kan dere se i innlegget under.

Jeg var strålende fornøyd. Endelig skulle det blogges og endelig skulle pulsvantene finne sin plass i julegavekurven sammen med de andre julegavene. Da jeg hadde tatt det siste bildet (av påskeliljene) skulle jeg putte alt tilbake i veska, før jeg gikk hjemover. Men så oppdaget jeg til min store skrekk at to pulsvanter var blitt til en. Jeg sjekket bildene jeg hadde tatt og fant fort ut at det siste bildet jeg hadde tatt med pulsvantene var ved en liten granbusk. Fremdeles full av optimisme gikk jeg tilbake dit - samme veien som jeg hadde kommet. Ingen pulsvante å se. Jeg gikk fram og tilbake fire ganger for å være sikker på at den ikke var der. Og her er det poenget igjen: Det er fryktelig vanskelig å oppdage en grå pulsvante midt i grå asfalt, grå grus, grå snø, grått gress.

Enden på visa var at jeg måtte gå hjem med bare en pulsvante.

Det store spørsmålet er selvfølgelig: hvor ble den andre vanten av? Har noen tatt den? Hvem kunne ha bruk for bare en grå pulsvante? Ble den igjen hos de døde på kirkegården? Var det som en slags takk for at du kom hit og tok bilder, du trenger ikke tenke på å komme hit en gang til? Jeg ville jo bare ha litt farger. Huff.

Og nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke nok restegarn til å lage en ny. Kanskje jeg bare rekker opp den jeg har laga, og lager noe nytt. For jeg kan jo ikke gi bort bare en pulsvante. Hvem har bruk for bare en?